Den tyrkiske filmskaperen Nuri Bilge Ceylan tilhører en utdøende rase europeiske filmkunstnere som utforsker de store spørsmålene i livet – og som tar den tiden han mener det krever. Han tar ofte utgangspunkt i de privilegertes perspektiv, gjerne som her: en kunstnerisk anlagt hotelldirektør hvis pretensjoner han plukker fra hverandre.
Til å begynne med framstår Aydin (Haluk Bilginer) som en sjenerøs patriark i det klassedelte småsamfunnet i Anatolia. Etter en karriere som teaterskuespiller i Istanbul har han vendt tilbake med sin yngre hustru Nihal (Melisa Sozen) for å drive familiehotellet. Aydin lever et kultivert, tilbaketrukket liv og har planer om å fullføre en bok om tyrkisk teater. Men han er en forfengelig mann som til tross alle uttalte, noble intensjoner og filosofiske betraktninger – eller kanskje på grunn av dem – gjør livet uutholdelig for de rundt ham.
Måten Ceylan trekker hovedpersonen Aydin inn i en konflikt på to fronter, er mesterlig utført: På ene siden angripes han av hustruen og sin søster for sin fordekte arroganse, på andre siden ulmer det i den fattige lokalbefolkningen som er avhengig av ham som utleier og arbeidsgiver. Filmens interiør— og eksteriørscener speiler hverandre effektivt, der det på hjemmefronten blir stadig mer klaustrofobisk og de vakre landskapene på utsiden ikke bare byr på lokale konfrontasjoner, men gir både Aydin og oss etterlengtet pusterom.
For det er dialogen som driver denne handlingen framover, paradoksalt nok i en film av en filmkunstner som er mest kjent for det som skjer mellom replikkene, i bildene. Ordduellene mellom Aydin, søsteren og Nihal er så omfattende, subtile og giftige at det koselige hotellet endrer natur. Det er strålende godt skrevet dialogkunst, et sted mellom Scener fra et ekteskap og Hvem er redd for Virgina Woolf , men også utmattende, filmet på en nesten monoton enkel måte i halvmørke rom.
En sentral dialogscene mellom Aydin og Nihal er på nesten en halvtime, og da er det ekstremt vanskelig å holde på oppmerksomheten. Det oppleves i blant som filmet teater, og enkelte ganger er betydningen av det som sies vanskelig å fange opp (Ceylan nevner dramatikeren Tsjekhov som inspirasjon i rulleteksten).
Men stort sett er dette en mektig og positivt krevende filmopplevelse. Haluk Bilginer er perfekt som den aldrende, selvopptatte patriarken og har nok tyngde og ikke minst sjarme til å holde oss fanget. Ceylan råder her over et imponerende skuespillerensemble, der selv de minste rollene effektivt virker inn på oss. En sentral sidehandling starter med at en lokal guttunge kaster stein på bilen til Aydin. Måten denne rollefiguren og hans familie veves inn i historien på, er stor fortellerkunst og avdekker viktige sider ved hovedpersonen. Ceylan har her laget noen av de mest overbevisende bildene på klassesamfunnets absurditeter og nyanser.
Vintersøvn kan virke som en fryktinngytende arthousefilm med sin søvndyssende tittel og lengde. Men for den tålmodige bærer dette maratonløpet uante frukter, ikke minst siste timen, som ikke er vanlig å oppleve i kinomørket, og som kanskje bare tv-serieformatet kan gi oss. Så hold ut!