Havet slår mot land, isberg raser ut i havet og bekker sildrer. Vann er forutsetningen for alt liv. Regissør Patricio Guzmans starter filmen med filosofiske betraktninger rundt havets betagende fascinasjonskraft. På veien drar han inn både urbefolkningen og militærkuppet mot president Salvador Allende. Sammenhengen var kanskje innlysende inne i regissørens eget hode, men han makter ikke å formidle det videre.
Stor guide:
The Pearl Button fikk pris for beste manus og den økumeniske prisen i Berlin. Sistnevnte kan jeg skjønne, da et av temaene omhandler urbefolkningens endelikt i Chile. Men den første prisen er et mysterium. Betraktningene er enkle og består av overfladisk filosofi om naturens mystikk. Filmens største svakhet er at den drar inn for mange elementer og ikke makter å binde dem sammen.
Filmen har tre hovedelementer: Vannets historie, urbefolkningen og militærdiktatur. Hvordan vannet har formet planeten og menneskene hadde vel vært verdt en film i seg selv. Havet og dets enorme naturkrefter både skremmer og fascinerer. Det gir livsgrunnlag, men i et uforsiktig øyeblikk stjeler det livet fra oss.
Chile er et langstrakt land med en lang kystlinje mot Stillehavet. Naturbildene er spektakulære, og filmen åpner med imponerende flyfoto som viser oss hele den lange kysten.
Videre begynner Guzman å fortelle historien om Patagonias urinnvånere. De besto av en rekke klaner som padlet rundt i sine kanoer og levde i pakt med vannet og naturen. Han maler frem den tragiske historien om ankomsten av den hvite mann. Inntoget av kvegfarmere og katolske misjonærer førte til urbefolkningens ødeleggelse og utryddelse. Denne historien er dessverre ikke unik. Historien om Chiles urbefolkning er kanskje ukjent for oss her til lands og fortjener å bli fortalt.
Hadde Guzman holdt seg til disse to elementene, hadde The Pearl Button kunne bli en fascinerende historie om naturen mot kulturen og sivilisasjoners fremmarsj og ødeleggelse på sin vei. Men regissøren har mer på hjertet, og her faller prosjektet hans sammen. Linken mellom vann, urbefolkningen og militærdiktaturet blir for svak.
Chile har en blodig historie. Mye av det som skjedde under diktaturet må fortsatt graves i og formidles, men alt må ikke fortelles på en gang. Guzmans forsøk på å binde naturen, fortiden og nåtiden sammen blir for anstrengt.