Møkkete krigere stormer mot hverandre med sverdet høyt hevet. Sverdeggen kutter gjennom kjøtt og blodet renner fra åpne sår.
Regissør Justin Kurzel har laget et kraftig, mørkt og visuelt mektig epos basert på Macbeth , som er et av William Shakespeares blodigste og mørkeste teaterstykker. Selv Game of Thrones blir barnemat sammenlignet med Shakespeare.
Her finner du ut hva du skal se på kino i julen:
Stykket er en studie i ondskap og galskap. Det handler om grådighet, higen etter makt og mennesker som bokstavelig talt går over lik for å oppnå det. Temaene har fascinert filmskapere tidligere. Roman Polanskis versjon fra 1971 og Orson Welles' fra 1948 regnes som de beste. De får nå solid konkurranse.
Kurzel har valgt å gi Macbeth (Michael Fassbender) og Lady Macbeth (Marion Cotillard) en bakgrunnshistorie. Savnet og tomrommet etter et dødt barn er ikke en unnskyldning eller forklaring på blodbadet som følger, men det gir dem et menneskelig ansikt.
Shakespeare selv psykologiserte ikke sine karakterer til døde. Han brukte ikke tid på å forklare hvorfor de handler som de gjør, men han var opptatt av veien dit og ikke minst fallet. I Kurzels versjon starter det med en ærlig mann hvis higen etter makt overrasker også ham selv.
Kurzel har vært tro mot sitt opphav, og Shakespeares språk er beholdt. Det kunne lett blitt teatralsk, men han unngår det, og dialogen glir lett og elegant.
Her finner du ut hva du skal se på kino i julen:
Fassbender spiller Macbeth med nerve og intensitet og bryter den fjerde veggen ved å snakke direkte til kamera mens galskapen lurer rett under overflaten. Cotillards Lady Macbeth er filmens svakeste punkt, da hun fremstår som for snill og dermed ikke helt troverdig i sine intrigemakerier.
Filmens styrke ligger i det visuelle språket. Kurzel har valgt en nærmest skittenrealistisk stil. Blod, gjørme, død og fordervelse står i sterk kontrast til det vakre, skotske landskapet. Selv de overnaturlige elementene fremstilles som realistiske ånder, og marerittene er til å ta og føle på.
Fotograf Adam Arkapaws bilder er full av motsigelser. De er brutale og detaljerte, men samtidig stiliserte. Volden er blodig, samtidig er bildene både vakre og heroiske. Naturen, innhegnet i tykk tåke, danner en sterk kontrast mot blodet som spruter og menneskenaturens iboende grusomheter. Det er effektive motsetninger som gir historien en sterk, emosjonell tyngde.
Sluttscenen er både rørende, spektakulær og blodrød. Macbeth er et voldsomt visuelt epos med en historie som fortsetter å fascinere.