Moby Dick av Herman Melville er en fantastisk roman. I det ytre handler den om en kaptein og et mannskap som leter etter den hvite spermhvalen som for lenge siden dro av gårde med kapteinens ene ben. Under denne tilsynelatende enkle overflaten er romanen et overflødighetshorn av digresjoner, påfunn og gode fortellergrep.
Her finner du ut hva du skal se på kino i julen:
Historien baserte Melville på hvalbåten Essex´ skjebne i Stillehavet i 1820 da skipet befant seg 360 mil vest for Sør-Amerika og ble rent i senk av en gigantisk, hvit hval. Mannskapet døde deretter suksessivt i livbåtene i de følgende ukene. Bare en håndfull av dem kom til slutt hjem til Nantucket. I utgangspunktet høres dette unektelig ut som filmstoff.
Derfor er det underlig å se at erfarne Ron Howard har klart å lage en lite oppsiktsvekkende film av det. Howard har laget solide filmer som Apollo 13, Ransom og ikke minst A Beautiful Mind , men er altså også i stand til å lage noe så blast som dette.
Filmen er tradisjonelt fortalt, med en rammehistorie hvor Herman Melville (Ben Wishaw) oppsøker den siste overlevende fra Essex og vil høre hans historie om hva som egentlig skjedde den gangen for lenge siden. Deretter klippes det til Nantucket, forberedelser til reise, konflikt mellom hvem som skal være kaptein og førstestyrmann, og så til havs.
Chris Hemnsworth, som spiller førstestyrmann Chase, er en jeg vil være i stand til å bry om meg hvis en regissør legger opp til det. Her legges det egentlig ikke opp til stort annet enn at action-sekvensene skal være heftige å se på i 3D, og selv det lykkes bare delvis.
Her finner du ut hva du skal se på kino i julen:
Det beste jeg kan si er at det er en film jeg ville kunne ta med tiåringen min på og så kunne vi synes at hvalene er store og fine, for det er de. Alternativt kan det være en film for en familie som virkelig har fått nok av hverandre i løpet av juledagene og trenger å komme seg ut og roe ned med noe som er litt spennende, men mest tamt.