Det var bare så vidt hun overlevde, og hun ble fraktet til England med svært alvorlig skader. I fjor mottok hun Nobels fredspris for sin utrettelige kamp for kvinners rett til utdanning og barns rett til å få lov til bare å være barn. Rettigheter som vi i vår del av verden tar som en selvfølge, ble brutalt fratatt Malala da Taliban spredte sin terror i Swat-dalen i Pakistan.
Les også:
De fleste av oss kjenner historien om jenta som hevet stemmen og krevde å få gå på skolen. Historien er både sterk og rørende. Hva kan en dokumentarfilm tilføye som vi ikke allerede vet?
Regissør Davis Guggenheims har stilmessig laget en tradisjonell dokumentarfilm. Han stiller dog et viktig spørsmål: Hvor henter du motet ditt fra, Malala?
Alle voksne har vært tenåringer, og de fleste av oss tilbrakte nok ungdomstiden med helt andre ting enn politikk. Hva får en ung jente til å blogge om sin tilværelse under Taliban, med livet som innsats? Regissøren makter ikke å gi et klart svar på sitt spørsmål. Det er mange faktorer som spiller inn, men hennes far trekkes frem som den største inspirasjonskilden.
Malalas far, Ziauddin Yousafzai, drev en skole for begge kjønn og var politisk aktiv i hjemlandet. Han har heller aldri har vært redd for å tale mot Taliban. Fra tidlig alder oppfordret han datteren sin til å tenke selv og ta utdanning. Da Taliban rullet inn over Swat-dalen med sitt krigsmaskineri og voldsideologi, valgt han også å heve stemmen.
Regissøren spør henne om hun på noe tidspunkt ble presset av sin far til å gjøre de valgene hun gjorde. Hun svarer bastant nei, men her merker vi som tilskuer regissørens egen tvil. Her burde han hatt mot til å grave litt dypere i begges motivasjon.
Guggenheim lar oss også få en titt bak fasaden til det aktive livet hun lever nå. I det ene øyeblikket strever hun med leksene, mens hun i det neste taler for FN og har møte med president Obama.
Talene er kjent stoff, så de mest interessante øyeblikkene er dem der vi blir tatt med hjem til familien. De tegner et bilde av en tenåring som ble voksen altfor raskt, og som fortsatt prøver å finne ut av hvem hun er. De viser oss en ung jente som blir flau når lillebroren avslører at hun titter på bilder av Brad Pitt og er opptatt av cricketstjerner.
Les A-magasinets intervju:
Scenene gir oss et lite blikk bak fasaden, men vi kommer ikke inn under huden. Det er skildring av hendelsene som førte til drapsforsøket som er filmens sterkeste side.
Både foreldrene og Malalas oppvekst skildres i hovedsak gjennom nydelige animasjoner designet av Jason Carpenter. Naivistiske i stil, med et fargespill i pasteller, forteller de en sterk historie om et barns uskyldige tørst etter kunnskap og om en kultur og tradisjon som lenge har nektet kvinner grunnleggende menneskerettigheter. Den forteller om barndommen før Taliban, om et liv hun fortsatt lengter tilbake til.
Animasjonen brytes opp av Talibans brutale fremvekst. Guggenheim bruker nyhetsbilder for å vise hvordan de tok over byer, brente skoler, forbød jenter utdanning og slaktet ned mennesker som våget å si imot dem. Han forteller om en voldelig ideologi, om hvordan ekstremisme får grobunn og hvorfor utdanning er viktig. For å bruke Malalas egne ord: «Ekstremister er redde for bøker og penner. Kraften i utdanning skremmer dem. De er redde for kvinner. Kraften i stemmen til kvinner skremmer dem.»
He named me Malala er en tradisjonelt fortalt film som på ingen måte revolusjonerer dokumentarfilmsjangeren. Regissøren forteller historien fra Malalas synsvinkel, og det skinner gjennom at han har en enorm respekt for sitt intervjuobjekt. I spørsmålene merker du at han er redd for å presse henne for hardt.
Resultatet er et ensidig helteportrett, men Guggenheim har tegnet et flott og varmt bilde av en av vår tids store heltinner. Det er en historie om et utrolig mot, og det er en fortelling du bør få med deg.