I 2008 rammet finanskrisen Island hardt, og de 320.000 innbyggerne fikk merke bankkollapset. Den optimistiske holdningen ble tatt av hybris og nedturen ble brutal.
Den økonomiske krisen er langt ifra hovedelementet i regissør Baldvin Zoponíassons skjebnetunge drama, som var Islands Oscar-kandidat i år. Den danner dog et dramatisk bakteppe.
For hva betyr vel våre små og store tragedier i det store spillet som får verdenshjulet til å surre rundt? Kanskje er vi bare små gullfisker som svømmer rundt og bekymrer oss for vårt eget liv og bankkonto.
Life in a fishbowl fortelles i beste Robert Altman-stil hvor tre menneskeskjebner etter hvert knyttes sammen. Fortellingen hopper også frem og tilbake i tid og krever et våkent publikum.
Historien er lagt til tiden før krisen slår til, og de tre hovedpersonene har alle sine hemmeligheter og dobbeltliv. Eik er en ung alenemamma som jobber i barnehagen om dagen og prostituerer seg om natten for å få endene til å møtes. Likevel stiger kredittkortgjelden.
Forfatteren Móri drikker seg dritings hver dag for å glemme en gammel tragedie, mens den unge finansmannen Sölvi dras inn i bransjens stadig økende fart rett mot stupet.
Zoponíassons har tegnet solide karakterer det er lett å bry seg om. De er sympatiske og menneskelige med feil og svakheter vi alle har. På hver sin måte viser de menneskenaturens grådighet og forfall.
Historiene til de tre flettes elegant sammen, samtidig som dramaet de befinner seg i blir mørkere og mer dystert. Finanskrisen truer som en skygge av sløsing, ekstravaganse og stadig økende kredittgrenser.
Noen scener er litt vel melodramatiske, men bildene er nedtonet og naturalistiske. Høsten i Reykjavik virker kald og ugjestmild. Det passer historien godt, og karakterene får tid til å utvikle seg. Resultatet er et sterkt, rørende, og til tider tragisk og melankolsk drama.