Når man ser denne søte 3D-versjonen av Knøttene er det lett å glemme at tegneseriestripen opprinnelig var ment for voksne. Jeg sverger fortsatt til den originale stripen av Charles M Schultz. Ikke til tv-serien Schultz sa fra seg det kreative ansvaret for på 60-tallet og som gjorde Knøttene til en global merkevare for hele familien. Men til den versjonen der Charlie Brown alltid tapte, der Sofie var mye kjipere enn hun er her og der Snoopy var tidenes mest selvopptatte, nevrotiske hund.
Det var det som gjorde figurene gjenkjennelige og morsomme. Men den stripen tilhører en annen tid, og denne filmversjonen i 3D er dessuten ment for de minste. Jeg synes regissør Steve Martino og forfatterne Craig og Bryan Schultz har gjenskapt originalen på en god, om enn pragmatisk måte.
Figurene er blitt rundere i 3D, uten at de blir mer komplekse — og det er i hovedsak Snoopy med sin jakt på den røde baron som utforsker det tredimensjonale rommet.
Historien veksler som før mellom Charlies selvutslettende usikkerhet og Snoopys fantasier om grenseoverskridende heltemot. Charlies prosjekt denne gangen er å gjøre inntrykk på den rødhårede, nye piken i klassen, og med god hjelp av Snoopy greier han å rote det til for seg.
Som vanlig er ikke de voksne tegnet inn i dette universet, vi bare hører dem innimellom på utsiden av bildet. Filmskaperne gjentar det en gang så banebrytende grepet fra tv-serien om å gi figurene troverdige barnestemmer.
Ellers er mange av de klassiske situasjonene og positurene fra stripen intakt, som Schroeders plass ved pianoet og Espens avhengighet av suttekluten, osv.
Sistnevntes filosofiske betraktninger er nesten fraværende, og det er synd. Barn er jo nettopp noen små filosofer.
Noe av den originale jazzmusikken fra tv-versjonen er heldigvis med, det samme er Schroeders lidenskap for Beethoven. Men Schultz sin forkjærlighet for barns hverdagstristesse er tonet ned.