Magnus von Horns debutspillefilm er en naken fortelling med mye nerve. Regissøren er filmutdannet i Polen, og filmen er blitt en slags dialog mellom mørk og minimalistisk polsk realisme-tradisjon og den nye, svenske bølgen hvor scener ofte får lov til å ta tid for tidens egen skyld.
Les A-magasinets intervju med regissøren:
I et intervju med Screen sier von Horn at han og kameramannen tidlig bestemte at kameraet skulle være en katt og ikke en hund.
En katt observerer, sies det, mens en hund vil være med på leken. Jeg får ikke metaforen til å stemme helt, for i hvilke filmer er kameraet i så fall en hund? Kanskje i Woody Allens Husband and Wives ? Kanskje i Sebastian Chippers En natt i Berlin ? Men også i disse filmene observerer kameraet samtidig som det beveger seg rundt, hurtig i Allens tilfelle, mer smygende i Chippers.
Jeg vil kanskje hevde at kameraet mer eller mindre alltid er i kattefamilien – vel, vel, dette er nachspieldiskusjonsstoff.
Historien omhandler John (Ulrik Munther) som kommer tilbake til et lite lokalsamfunn etter to år i ungdomsfengsel. Vi må selv pusle sammen hva han har gjort og hva som har skjedd. Men helt tydelig er det at det er dypt problematisk at han er hjemme.
Faren (Mats Blomgren) forsøker så godt han kan å akseptere situasjonen, men dessverre for John klarer han det bare glimtvis. Lillebroren Filip (Alexander Nordgren) er glad for å få tilbake broren sin, men lider samtidig under stigmaet som han bærer på.
Ulrik Munther er den bærende kraften i filmen. Det er noe døende over ham der han, høy og mager, fremstilles med et ytre som på samme tid er anemisk tilbakeholdt og sprekkeferdig av farlig energi. Han har noe til felles med rollefiguren Sergey i ukrainske Stammen som gikk på kino tidligere i år.
Selv om Etterskjelv har mye fint i seg er og blir Stammen en bedre film, og grunnen er både skuespillet og kattekameraet. Begge filmene bruker mange amatører, men von Horn kommer ikke like godt ut av det. Munther, som ellers er singer/songwriter med masse energi, makter ikke å løfte John-karakteren, det blir noe flatt over det hele.
Kameraets posisjon er flere ganger såpass påfallende at nærheten forsvinner litt. Et eksempel er der hvor kameraet er plassert bak lillebroren under en middagssamtale, vi ser faren, men ikke John. Sekvensen fjerner meg fra John og er en av grunnene til at jeg ikke bryr meg så mye som jeg gjerne vil.
Ruben Östlund og andre gjør lignende valg, men da ofte med humoristisk effekt. Ikke desto mindre er historien sterk og Johns skjebne tung og nådeløs. Alt i alt er dette en over gjennomsnittlig god debut i den realistiske sjangeren, men utviklingspotensial finnes.