Det å få lov til å bli glad i noen man aldri før har sett, som snakker et fremmed språk, beveger seg i ukjente omgivelser og har uvante og merkelige tradisjoner er på mange måter grunnfjellet i hva filmopplevelse handler om.
Allerede på vei ut av kinosalen gledet jeg meg til å se filmen igjen. Det skjer ikke altfor ofte. Ikke engang med gode filmer.
Fortelleringrediensene er kanskje ikke riktig utporsjonert, skuespillerne er kanskje for striglet eller spiller med for store gester, musikken er muligens for insisterende, det som skal være morsomt er kanskje ørlite plumpt. Det er så mye som kan forstyrre.
Men japanske Søstre er nær en perfekt film.
Den er forsiktig, langsom, vakker, øm og den våger å la handlingen flyte av gårde og bare vite, uten å gjøre noen nummer av det, at det er mer enn nok.
Mye av dramatikken ligger i fortiden, noe som ellers er fy-fy og gir smekk på fingrene i den stadig mer ensrettede og kommersielle kinofilmkulturen vi beleires av.
Desto deiligere er det da å se en trygg filmkunstner som Hirokazu Koreeda fnyse av konvensjonene og gjøre akkurat som han vil. Han åpner for eksempel filmen med en av de fire hovedpersonene, men ikke den mest sentrale, i en situasjon vi aldri møter henne i igjen.Det er tiltrekkende smålåtent og en slags parallell til å bli fortalt en historie av et barn som ikke er blitt indoktrinert til å fortelle det første og mest viktige først og det siste og mindre viktige sist.
På den måten kommer vi inn i historiens to timer lange og behagelig stilleflytende elv hvor først tre søstre, og deretter enda en, bor sammen i familiens nedslitte, gamle hus i en småby ved kysten.
Familie er stikkordet. Søstrene har de siste årene bodd for seg selv. Far forlot både dem og moren til fordel for en annen kvinne. Moren flyttet langt vekk. Nå har far gått ut av tiden og en halvsøster de andre tre aldri har hørt om dukker opp.
Men hvilken halvsøster. Hun spilles av 17 år gamle Suzu Hirose, som i tillegg til å være pen (det er uansett alle nå for tiden) har en helt uhørt tilstedeværelse på lerretet. Hun stråler som unge Ingrid Bergman eller James Dean.
Hun eier motspillerne sine på en måte bare ganske få skuespillere gjør.
Jeg satt sant å si fjetret i to timer. De eldre søstrene er også fantastiske, men Hirose feier likevel gulvet med dem. Huset er søstrenes ankerfeste og de tre eldste lever i et slags limbo hvor de nøler med å forlate det å komme seg videre i livet.
Plommetreet som blomstrer og får plommer som sakte blir til saft og vin markerer tiden. Lillesøsteren bærer i seg kjærligheten fra faren de andre har savnet.
Små historier om menn og om naboer krydrer hovedhistorien som alt i alt blir til et utsøkt tablå om savn, kjærlighet og samhold. Enkelte øyeblikk kan med den japanske spillestilen virke teatrale, men utover det finnes ingenting å anmerke. Dette er rett og slett en av årets beste filmer.