Bare tittelen kan gi inntrykk av en italiensk farse. Men ingen fare: det er Nanni Moretti som er her med ny film. Forøvrig virker italienske menns morsbinding å være like slitesterk.
Moretti gjentar det forslitte grepet med å lage film om en filmskaper som strever med å få laget en film. Det originale denne gangen er at filmskaperen er en kvinne – og at hun er en ganske dårlig filmskaper.
I likhet med regissøren i Fellinis 8 ½ nærmer hun seg et nervøst sammenbrudd mens alle tripper forvirret rundt henne på et dysfunksjonelt filmsett. Samtidig er moren hennes dødssyk og tenåringsdatteren krevende på sitt vis.
Det er disse parallelle handlingene Margherita dras imellom. Det interessante er at Moretti ikke bare gjør henne til en dårlig regissør, men også til en relativt mislykket datter. Det er i hvert fall slik hun føler seg. Mens broren, spilt av Moretti selv, gjør hele tiden det rette og påkaller morens ømhet, føler hun at hun kommer til kort.
For å kompensere kaster hun seg ut i filmopptakene som en Don Quijote , med skuespiller John Turturro som sin Sancho Panza, og komikken som oppstår er en befriende avveksling fra nedstemtheten.
Men hvorfor Margherita, en moderne intellektuell, vil lage nettopp denne filmen, en gammelmodig skildring om arbeiderkamp, full av rettferdig harme, forblir en gåte.
I ”filmen i filmen” spiller Turturro en amerikansk direktør av fabrikken der streik bryter ut. Jeg har ikke sett ham så full av komisk overskudd siden han spilte bowlingfantomet Jesus i The Big Lebowski. Men rollen hans eksisterer bare for å skape komiske avbrekk, helt isolert fra resten av filmen.
Derfor blir ikke summen av Morettis film like god som de enkelte partiene. Men når de virker godt sammen, er det gripende. I en vakker drømmescene ser vi Margherita gå langs en uendelig kinokø med mennesker som skal se filmen hennes. Det er først her at livet og filmen smelter sammen til en harmonisk helhet, og kanskje er det også Morettis hommage til en kinokultur som ikke lenger eksisterer. Livet og kunsten går i hverandre, men sjelden på den måten vi ønsker.
Jeg tror denne filmen kunne vært enda sterkere om filmen Margherita lager betydde noe, istedenfor å være en arena for Morettis selvironiske kommentarer om filmkunstneres narsissisme. Men bevares: er du en Moretti-fan, er det lagt ut mange godbiter for deg.