Handlingen i Hevn er løst inspirert av Dukken i taket av Ingvar Ambjørnsen. Spillefilmdebutant Kjersti G. Steinsbø har beholdt hevnmotivet og den underliggende mørke stemningen.
En kvinne (Siren Jørgensen) ankommer et flott, gammelt hotell i en dyp dal ved en naturskjønn vestlandsfjord. Stedet er selve drømmen om idyll, fred, ro og vakker natur. Andrea som hun kaller seg, infiltrerer den intetanende hotellfamilien Morten (Frode Winther) og Nina (Maria Bock). Alt er selvsagt ikke idyll, og den dype dalen blir et symbol på mørke og dystre hemmeligheter.
Her ser du filmen:
Kjersti G. Steinsbø har laget en veldig vakker film med et rikt spill med lys og skygger i det gamle kråkeslottet. Den norske naturen er en fin kulisse, og bildene til fotograf Anna Myking er både atmosfæriske og stemningsfulle. Dessverre blir det for mye stemning og for lite driv.
Hevns største problem er at den ikke greier å gjøre hverken plottet eller karakterene interessant nok. Du aner konturene av intrigen lenge før sporene danderes ut. Det hadde vært greit dersom karakterene hadde vært interessante, men filmen pirker bare så vidt under overflaten i hevnens psykologi.
Som tilskuer forblir du på utsiden, og du er ganske likegyldig til hovedpersonens hevnprosjekt. Prosjektet er hverken troverdig eller engasjerende nok. Dermed blir dessverre veien mot målet både forutsigbart og en smule langdrygt.
Skuespillerne gjør greie innsatser. Siren Jørgensen har et uttrykksfullt ansikt, men du kommer aldri bak fasaden på kvinnen som søker hevn. Anders Baasmo Christiansen som den joviale bartenderen Bimbo og Maria Bock som den forsmådde konen, gjør gode prestasjoner.
Hevn er en film som lykkes på en del punkt. Den byr på solid håndverk, flotte bilder og stemningsfull musikk. Mundal Hotel i Fjærland danner en mystisk kulisse rundt det som burde vært et drama med intensitet og nerve. På de to siste punktene feiler den dessverre. Hevn mangler driv, og greier ikke å engasjere og holde på oppmerksomheten.