Et nedlagt sanatorium et sted i den norske villmarken danner en effektiv kulisse for en tradisjonell og sjangertro skrekkfilm.
En kan alltids kritisere Villmark 2 for ikke å tilføre sjangeren noe nytt og friskt. Mønsteret er velkjent og til tider klisjéfylt, men filmen lykkes på det viktigste punktet. Den er til tider skikkelig skummel.
Nå er det ikke alltid historien som er det viktige i en skrekkfilm. Settingen kan være like essensielt for å gi deg deilige grøss i kinosetet. Luster Sanatorium var regissør Øies inspirasjonskilde, og det falleferdige huset er virkelig en skrekkfilm verdig. Mørke korridorer, dype kjellere, dryppende vannrør og rom med ødelagte obduksjonsbenker kan gi alle og enhver mareritt.At både galskap, ondskap og skumle eksperimenter har satt seg fast i veggene, får våre helter kjapt erfare når de ankommer det øde stedet. Om sanatoriet er så øde som det kan virke, er selvsagt en helt annen sak. Historien går tilbake til et tysk fly som styrtet i et mystisk vann under den annen verdenskrig.
Ellen Dorrit Petersen spiller den tøffe Live, lederen av teamet som skal klargjøre bygningen for destruksjon. Ellers består gjengen av nerdete Synne (Renate Reinsve), pysete Ole (Anders Baasmo Christiansen), skeptiske Frank (Thomas Norström) og forsiktige Even (Mads Sjøgård Pettersen).
Alle stereotypene fra skrekkfilmuniverset er på plass, og skuespillerne gjør en hederlig innsats. Anders Baasmo Christiansens sangscene er et humoristisk lysglimt i mørket, men det er Ellen Dorrit Petersen som imponerer mest. Hun er ingen blond og hylende heltinne, men rå, barsk og modig. Heldigvis vektlegger Pål Øie det stemningsfulle og atmosfæriske i stedet for å pøse på med blod og gørr. Det er lurt.
Sanatoriets lange skygger, redselsfulle historie og godt skjulte hemmeligheter er ikke for de lettskremte. Filmen bygger raskt og effektivt opp en nifs atmosfære, hvor galskapen lurer bak hver dør.
Villmark 2 har nok av skremmende øyeblikk, og som grøsser er den solid.