Øverst på reklameplakaten til denne filmen er det et dominerende og glamorøst bilde av en smilende Reese Witherspoon. Nederst i et mindre motiv står tre helt ukjente afrikanere. Men ikke la deg lure: Denne filmen handler ikke om Reese, hun dukker ikke opp før etter 40 minutter.
Distributøren vil gjerne selge billetter, og har åpenbart ikke tro på at tematikken – om sudanske flyktninger som på 90-tallet fant en nødhavn i USA – vil være sterk nok til å få oss på kino.
Heldigvis overskygger ikke Witherspoon handlingen i filmen slik hun gjør det på plakaten. Den første halvtimen skildrer hvordan et knippe barn må flykte fra sin landsby i Sudan etter at foreldrene er massakrert av en nordsudansk milits. Det er en dramatisk ferd som ikke alle overlever, og som ender i en flyktningeleir i Kenya. Her inntar Mamere (Arnold Oceng), som har fortellerstemmen i filmen, rollen som leder for søsknene og filmens moralske bevissthet. Men hans status blir satt på en alvorlig prøve når søsknene får innvilget opphold i USA og må revurdere sitt syn på verden.
Denne delen av filmen veksler mellom komedie à la Coming to America og eksistensielt drama med en alvorlig klangbunn. Fra å leve i jordhytter og spise med hendene, må søsknene tilpasse seg det hverdagslivet vi tar for gitt, og regissør Philippe Falardeau makter å fremstille kultursjokket som både morsomt og humant.
Det er blitt så vanlig å plassere en hvit filmstjerne i hovedrollen i en film om afrikanske tragedier, enten det er Leonardo DiCaprio eller Witherspoon, at vi knapt nok reagerer på det lenger. Falardeau og Witherspoon er forsiktige med å la henne dominere, og har således sitt på det tørre. Men et annet, uventet problem oppstår: De afrikanske skuespillerne er ment å skildre rollefigurer som innordner seg gruppen (les: stammen) og skal ikke fremstå som individualister. Deres følelse av den nye friheten skal vokse gradvis. Det er ekstremt vanskelig å få til, og de skuespillerne vi følger til Amerika gjør en hederlig innsats. Men iblant blir de for enkle og endimensjonale i sin snillhet.
I det hele tatt: Denne filmen er så full av gode intensjoner, at den iblant overveldes av det. De mørke sidene i mennenes psyke handler om savn av familie og følelse av skyld, men handler lite om krigstraumer. Den dramatiske flukten fra landsbyen er nesten blottet for ubehagelige bilder og volden foregår stort sett utenfor kamera. Det gjør en ellers god film mer kinovennlig for nesten hele familien, men ikke mer troverdig.