Det er et ruvende verk i nordisk film som nå er fullført. Fjorten år har det tatt Roy Andersson å lage trilogien om – ja, menneskenes liv. Mindre kan det ikke sies.
Sammenlagt er filmene en overveldende serie tablåer som viser hvert sitt utsnitt av tilværelsen. Det er komiske, triste, bisarre eller absurde scener som alle søker å gi en fornemmelse for våre grunnvilkår.
Sanger fra andre etasje satte den høyeste standard for prosjektet, og er et av 2000-tallets største mesterverk i filmkunsten. Du levende blekner litt i sammenligning. Den er ikke like overskuddspreget.
En due satt på en gren og funderte over tilværelsen plasserer seg mellom disse to, kvalitetsmessig: Den har mange nydelige lykketreff – uten å være like helstøpt som Sanger fra andre etasje .
Du vet du ser en film av Roy Andersson når to gustne gubber med pløsete kropper bærer rundt på små kofferter med vampyrtenner og masker.
Jonathan og Sam tilbyr underholdningsartikler til «kalas» og firmafester. I den grad En due har en rød tråd, så er det disse tragikomiske handelsmennene. De dukker opp i flere ulike tablåer, og gjør alltid like mislykkede forsøk på å selge sine håpløse varer.
Hele Anderssons univers er befolket med slike skakkjørte, rare kropper og karakterer. Hvor får han dem fra, tenker man. Ofte er de hentet rett fra gaten. Det ligger et omfattende castingarbeid bak hver eneste Andersson-film. Han vil ha amatørskuespillere som ikke er vant til å te seg foran kamera, og som derfor kan gi et det han mener er et mer autentisk inntrykk.
I En due er 70 prosent av skuespillerne amatører, og faktisk skaper det en uprofesjonell og menneskelig atmosfære. Ikke fordi de er impulsive eller frie i formen. Nei, her er hver minste replikk fremført med en slags formalisert og komisk patos. Men ikke med den sedvanlige flinkheten til profesjonelle.
Hele rammeverket er imidlertid preget av en sjelden og fascinerende form for manuell perfeksjon. Hvert eneste tablå er bygget opp fra bunnen av, for det meste i Anderssons eget studio i Stockholm. Scenografien er uhyre utstudert og bildene nøye komponert.
Den gråsprengte tidskoloritten gir assosiasjoner til 1960-tallet. Skjønt, En due har flere historiske epoker.
To lengre scener handler om den myteomspunne svenskekongen Karl den tolvte (1682-1718). Eller rettere sagt: Andersson lar kongen trave rett inn i en semi-moderne restaurantsetting. Det er for så vidt et effektivt stilbrudd, men både dette og et par andre historiske tablåer virker utenpåklistret.
Filmens svakeste tablå er lagt til en (visstnok legendarisk) kafé i Göteborg anno 1943, der en halt servitrise gir bort gratis drinker for et kyss. Det er et malplassert musikalnummer med amatørmessig skuespill som aldri blir noe annet enn nettopp det. Heller ikke en surrealistisk scene lagt til kolonitiden (og spilt inn på Fornebu) skaper den tilsiktede overraskelseseffekten. Det virker som et søkt, samfunnskritisk poeng at et gigantisk orgel – beundret av festkledde mennesker fra overklassen – er drevet av gassen fra brente slaver.
Å se en Andersson-film kan sammenlignes med å lese en diktsamling. Helheten er som regel ujevn, men finnes det lykketreff, er det disse du etterpå vil legge vekten på og kjære ved.
I En due gjelder det særlig tre innledningsscener presentert under vignetten "møter med døden". Dette er tablåer fulle av egenartede replikkvekslinger, lun tristesse og visuell poesi. I en kostelig scene faller en mann død om like etter å ha betalt for en øl og et rekesmørbrød. Servitørens største bekymring gjelder de etterlatte varene på disken. "Hva gjør vi med dette, nå da?" Menneskelivet er hos Andersson fullt av slike kontraster mellom det ytterste alvor og de minste praktikaliteter.
Filmer uten en historiefortelling havner ofte på kunstmuseum, ikke kino. Roy Andersson har skapt en egenartet og kunstferdig form som likevel får det brede publikum til å le.