Remake.me er et filmatisk selvportrett. Selv om bilveiens rake linje fremover er et gjennomgangsmotiv i Unni Straumes collage av en film, er det slett ikke den lineære fortellingen som bærer hennes fortelling fra et levd liv. Isteden tar filmen form av en assosiativ og springende reise, gjennom fragmenter av regissørens tidligere filmer, lydbrokker fra gamle filmer og radiointervjuer, gamle fotografier og nye opptak fra Straume ved redigeringsbordet.
Det tar litt tid å la seg flyte med på filmens premisser. Men hengir man seg filmens poetiske logikk, gir det en mangefasettert og til tider kontemplativ filmopplevelse, som utforsker filmskaperens liv og kunst i bakspeilet, og som samtidig tematiserer den subjektive dokumentaren gjennom ganske konkret å ta for seg for et begrep som synsvinkel, for eksempel.
Straumes film viser stadig tilbake til selve redigeringssituasjonen på postmoderne, selvreferende vis. Hun bokstavelig talt ser seg i speilet mens hun klipper filmen på datamaskin. Det virker litt datert, men grepet hjelper en å navigere i det skiftende landskapet som skildres, ettersom filmbrokkene og lydopptakene er navngitt på redigeringsverktøyets tidslinje.
I likhet med Solveig Melkeraaen i dokumentaren Flink pike bruker Straume en nær, personlig form med brede allmennmenneskelige kvaliteter som lett finner klangbunn hos et publikum, om enn på vidt forskjellig vis. Der Melkeraaens modige film gir et sjeldent innblikk både i konkrete behandling og i den familiedynamikken som oppstår rundt en person som faller sammen mellom dem, gir Straume et godt argument for hennes insistering på filmens rett til å ha ambisjoner om å være noe annet enn en god fortelling, den kan like gjerne være et verktøy for kunstnerisk utforskning av et levd liv.
Unni Straume lykkes godt med hva hun setter seg fore, selv, uten å gi noen helt skjellsettende opplevelser.