Farrelly-brødrenes regidebut Dum og dummere (1994) er en perle. Jeg har sett den mange, ganger og undret meg over hva som gjør humoren morsommere enn mye annen dum humor. American Pie -filmene er dumme, det samme er Jackass -filmene, Tina & Bettina og mange andre filmer i dette landskapet. Jeg ler likevel mer av Dum og Dummere .
Hvis man for eksempel leser manuset til Dum og dummere , ler man høyt en håndfull ganger. Men når jeg ser filmen, ler jeg ofte og forbløffende hjertelig. Altså ligger noe av hemmeligheten i regi og skuespill. Her er det store forskjeller i komedieverdenen. Et Woody Allen-manuskript er for eksempel noe ganske annet. Der er forholdet mellom antallet morsomheter i manus og i filmen omtrent én til én. Så kan naturligvis skuespillerprestasjonene trekke opp eller ned, men stort sett gjengis det som allerede er skrevet.
I Dum og dummere løfter Jim Carrey og Jeff Daniels de fleste av Farrelly-brødrenes ideer langt inn i det absurde. Det handler om energi, fandenivoldskhet og godmodighet. En scene, som den på burgersjappa hvor Lloyd og Harry får i seg chili og må bruke sennep— og ketchupflaskene for å få smaken ut av munnen, kan i bunn og grunn ikke skrives morsomt, den må bare spilles. Og den er helt avhengig av at de som spiller har rett energi. Det hadde Carrey og Daniels i 1994.
Er de er like sultne i 2014? Svaret er nei.
Bevares, Dum og dummere 2 er også en morsom film, men den er anslagsvis førti prosent mindre morsom enn originalen. Den mangler elementet av dødsforakt som kunne ha gjort den velopplagt og energisk og karismatisk insisterende. Filmer som dette funker best når manus er usedvanlig fullt av friske ideer og skuespillere og regissører møtes på nøyaktig riktig sted. Rip-offen Dumb and dumberer (2003) var helt umorsom. Den var naturligvis også laget og spilt av helt andre og mindre talentfulle folk.
I Dum og dummere 2 , er samme gjeng tilbake, den eneste vesentlige forskjellen er at det denne gangen er dobbelt så mange manusforfattere, noe som ikke alltid er et godt tegn. Carrey og Daniels drar fortsatt en hel del av scenene så langt at de blir morsomme, men her må de si replikker jeg mistenker at de selv ikke syns er morsomme. Det klinger hult noen ganger, og det gjorde det ikke i 1994.
Selve historien er syltynn, som i eneren, så det er som det både må og skal være. Det er uansett ingen som bryr seg om historien. Her handler alt om påfunn, levering og timing. Påfunnene er helt ok, men aldri på høyde med det morsomste fra den første filmen. Leveringen er mindre ivrig, og alt i alt er det mindre sjarmerende med stjerner som skal vise at de fortsatt kan enn med unge skuespillere som ennå ikke vet at de er stjerner.
Uansett er filmen barnslig så det holder og man skal være en hard negl for ikke å humre en god del.