«Her lar vi kyr beite først. Går det bra, kan menneskene komme etter.» Ifølge guiden vår i Vietnam var dette den tryggeste måten å oppdage landminer og udetonerte bomber.
Nabolandet Laos er like sterkt preget av livsfarlige rester etter den amerikanske krigføringen på 1970-tallet. Den australske filmskaperen Kim Mordaunt laget først dokumentarfilmen Bomb Harvest (2007), der han fulgte spesialister på desarmeringsoppdrag. Raketten har beslektet tematikk og er hans spillefilmdebut, nå med barn og landsbyfolk i hovedrollene. Filmen er Australias Oscar-kandidat og har deltatt på en lang rekke filmfestivaler, senest Film fra Sør i Oslo.
Og ja, filmen er rystende. Men også eventyrlig. Det virker nesten som om Kim Mordaunt har spandert en ekstra dose sentimentalitet for å nå ut til et større publikum (særlig barn og ungdom) enn det dystre temaet kunne tilsi.
Filmens unge helt – ti år gamle Ahola (Sitthiphon Disamoe) – gjennomgår en dramatisk dannelsesreise fra syndebukk til gullgutt. Sensuelle nærbilder av spektakulær natur og rituelle ofringer styrker den mytiske atmosfæren. Ahola får en klassisk følgesvenn i den foreldreløse, smarte Kia (Loungnam Kaosainam).
Samtidig vil Mordaunt skildre moderne landsbyliv i et skadet land. I en liten hilsen til eget hjemland, lar han et australsk-laotisk energiselskap bygge en dam som tvinger lokalbefolkningen til å flytte til et høyst kritikkverdig boligprosjekt.
Vekslingen mellom sentimental historiefortelling og hverdagsrealisme halter og skurrer i første del av filmen. Som eventyr skal historien virke tidløs. Dermed blir alle sporene etter en helt konkret utbytting og krigføring hengende i løse luften. Gradvis finner Raketten riktig tempo og tone, mye takket være et fint ensemble av amatørskuespillere som med stor innlevelse gestalter en broket forsamling av heltemodige unger, ødelagte krigsveteraner og vanlige arbeidsfolk.
For øvrig er eksplosivene ikke bare til skade i denne historien. En fantastisk og vill scene er lagt til en landsby der de arrangerer en årlig rakettfestival. Hvis dette arrangementet har den minste rot i virkeligheten, må den laotiske lokalbefolkningen ha en superliberal lovgivning for offentlig fyrverkeri. Men jeg mistenker at Raketten nok en gang er tilbake i eventyret.