Det er ikke enkelt å plassere Gunnar Vikene som filmskaper. Etter den svært alvorstunge og realistiske oppvekstskildringen Vegas , kontrer han her med en komedie der han balanserer uhøytidelig på den lette siden av en mørk humor.
Manus har han basert på Frode Gryttens kortroman I morgon er det måndag . Selv om han i enkelte scener dikter videre på forfatterens litterære forelegg, er han klok nok til å beholde og dyrke Gryttens replikkunst. Og der får han avgjørende hjelp av Bjørn Sundquist som er skreddersydd for en tragisk, men også absurd, og noen ganger svært morsom, rollefigur.
Harold er en møbelhandler i Åsane som mister livsverket når IKEA flytter inn i nabolaget. Når hans kjære hustru, som lenge har hatt demens, også går bort, får han en psykisk knekk som leder til hevntanker. Han bestemmer seg for å oppsøke IKEA-gründer Kamprad, i noe som må være norsk filmhistories mest amatørmessige kidnappingsforsøk.
Jeg skal ikke bruke mer plass på handlingen, bare fastslå at det ikke er plottet som her er viktig, men Vikenes og skuespillernes veksling mellom absurd humor og tristesse. Harolds ferd over svenskegrensen er en reise inn i tilværelsens meningsløshet, og det er først når han innser dette, nærmere slutten, at den umiskjennelige, herlige Sundquist-latteren runger over det kalde, nordsvenske landskapet.
Vikene har adaptert hovedrollen for Sundquist og lar ham bære filmen på sine skuldre. 67-åringen er i alle scener og gjennomfører et imponerende fysisk løp. Jeg kan ikke se at han trår feil en eneste gang. Både Vikenes regi og Gryttens dialog og situasjoner gir heldigvis rom for pauser, men jeg vet ikke om noen annen norsk skuespiller som står like støtt når det stormer i dramatisk forstand. Hans komiske timing er perfekt, og han holder igjen der det ville vært fristende å kjøre på.
Filmens høydepunkt er for meg sekvensene mellom Sundquist og Vidar Magnussen, som spiller hans forfyllede sønn. Relasjonen er gått opp i sømmene, og kanskje er det for sent å reparere, men sårheten får et befriende komisk løft av to skuespillere i praktslag. Magnussen har spilt mer innadvendte, halvmorsomme stakkarer før, og ikke noe av det forberedte meg på det komiske overskuddet han gir oss her.
En liten, men ikke sterkt hemmende bakdel med denne oppturen er at resten av filmen aldri helt når samme høyder. Bjørn Granath er utmerket som IKEA-gründer Kamprad og unge Fanny Ketter greier seg godt som Harolds tilfeldige partner in crime . Men de gir ikke Sundquist den motstanden og gnisten som Magnussen utløser. De er litt mer på hver sin planet, noe som for så vidt også er meningen og noe av det komiske premisset for historien. Harold greier selvsagt ikke å hate Kamprad, som er så snusfornuftig og selvopphøyd at han gir kidnapperne praktiske råd om hvordan de skal utføre jobben på en mer profesjonell måte.
En celeber debutant i filmen er Kaizers Orchestra-vokalist Janove Ottesen som har komponert musikken. Han har funnet et kledelig, folkemusikkinspirert lydbilde, som enkelte ganger er vel tydelig fremme og styrer vår opplevelse, men som i sine beste stunder forsterker humoren og vemodet på en elegant måte.