«Show, not tell» er ikke det eneste filmatiske prinsippet denne skrekkfilmen synder mot.
En gal professor samler to unge studenter og en nervøs kameramann rundt seg for å gjøre eksperimenter på en mentalt ustabil person. Han vil bevise at det ikke finnes overnaturlige krefter, at spøkelser og demoner er noe vi mennesker utløser ved vår negative tankekraft. Åstedet er et gammelt og isolert hus som knirker og knaker i sømmene.
Scenen er med andre ord satt for skrekk, bare synd det overhodet ikke fungerer. I stedet får du en langdryg fortelling hvor alle skrekkfilmens klisjeer tas i bruk uten å få deg til å hoppe i setet en eneste gang.
Det prates og forklares om hjerneaktivitet, elektromagnetisk puls, ektoplasma og gudene vet hva, og det eneste jeg tenkte var; vær så snill slutt og prat. Skrem meg. Vis meg det!
Alt burde ligge til rette for en ekte spøkelseshistorie, men du tror ikke på noe av det. Uansett om du tror på det overnaturlige eller ikke, må filmen på et eller annet vis greie å overbevise deg om det umulige. Dessverre blir dette bare for dumt.
Karakterene er banale, oppfører seg som idioter, filmen finnes ikke skummel, og historien holder ikke mål, uansett hvor virkelige hendelser den liksom skal være inspirert av.
På toppen av det hele er mye filmet med håndholdt kamera, en trend som har ridd skrekkfilmen som en mare siden The Blair Witch Project (1999). Når skal filmskaperne forstå at det ikke blir mer skummelt dersom kamera vaier av sted som en fyllik, bildet er kornete og ute av fokus? Det eneste som skjer, er at du ikke ser noe som helst. Det er ikke skremmende, bare fryktelig irriterende. Så kjære skrekkfilmskaper: Gi meg ekte skrekk i stedet for dette meningsløse våset.