Kokkeyrket er blitt populært på film, og trenden følger virkeligheten: Det er tid for gourmetkokkene å snobbe ned. Si fra seg stjernene. Åpne folkelige steder uten hvite duker. Lage deilig, ikke jålete, mat.
Overgangen skjer imidlertid ikke helt frivillig i den populære, amerikanske komedien Chef av Jon Favreau. Han spiller selv hovedrollen som den ærgjerrige kokken Carl Casper, tidstypisk utstyrt med armene fulle av tatoveringer.
Etter negativ kritikk fra en høyprofilert anmelder, går Carl amok. Han skjeller ut kritikeren i full offentlighet, et opptrinn som naturligvis blir filmet med utallige mobiltelefoner og spredt på nett.
Det er hans fraskilte cubanske kone som foreslår at den arbeidsledige kokken starter en food truck (serveringsvogn).
Chef vil være en sjarmbombe, og klarer det langt på vei. Favreau selv leker seg gjennom filmen, og til dels meget små biroller spilles av folk som Scarlett Johansson, Dustin Hoffman og Robert Downey jr. Tiåringen Emjay Anthony er smart og sårbar som den frustrerte kokkens neglisjerte sønn. Hans fraskilte kone bryter totalt med klisjeene: I stedet for krangling om samvær og ansvar, er Inez (Sofía Vergara) en evig blid og flørtende eks.
Det er et ensemble som leverer de muntre replikkene med stort overskudd.
Spørsmålet er hvor mye filmen taper på den voldsomme profileringen av sosiale medier og spesielt Twitter. Produsentene skal ikke ha betalt for det, men det ligner mistenkelig på produktplassering når hele markedsføringen av food trucken foregår på Twitter. Det usannsynlige resultatet er lange køer overalt hvor de kommer.
I tillegg gir filmen opplæring i bruk av deletjenesten, og små, blå fugler liksom flyr over lerretet når avsender trykker send. Det er sønnen som lærer Carl å kommunisere på Twitter, han har dessuten en replikk om hvor fint det er å gjøre slike ting sammen.
Begynner man først å legge merke til det, så virker dette grepet ganske forstyrrende. Ikke minst er det med på å datere filmen. Ja, både food trucken og Twitter gir en følelse av at denne komedien surfer på fenomener som er blitt akkurat store nok til å egne seg i en underholdningsfilm for allmennheten, og som derfor er på retur i mer nyskapende segmenter.