Ukens filmanmeldelser:
,
og
Oslo kino eksperimenterer for tiden med direkteoverføringer av både operaforestillinger og omvisning i engelske museer. Kanskje ville dette være en god måte å oppleve teaterstykket Blodig alvor av den franske dramatikeren Yasmina Reza. Da ville i hvert fall forventningene peiles inn mot en teaterforestilling, med tilhørende begrensninger i tid og rom. Stykket er spilt med stor suksess i Paris, England og New York. Nationaltheatret hadde det på programmet våren 2010.
Som film er Blodig alvor mindre vellykket nettopp fordi Roman Polanski avstår fra filmmediets plastiske egenskaper. To ektepar møtes i en stue og traver inn og ut av dørene til kjøkken og bad. De sier farvel flere ganger, men ender alltid opp i den samme stuen. Bare første og siste scene gir en kjærkommen variasjon. Da ser vi en ungeflokk som slåss og leker i en typisk amerikansk bypark.
Handlingen er lagt til New York. Men innspillingen foregikk i Paris på grunn av den gamle arrestordren på Polanski i USA. I samarbeid med Yasmina Reza har han omarbeidet teaterstykket til filmmanus.
De to ekteparene møtes for å ha en sivilisert dialog om en slåsskamp deres sønner har vært i. Men allerede fra første scene skjønner vi at anklagene vaker like under overflaten. Hele den innledende samtalen om kunst, Afrika, dialog og forsoning er egentlig bare et skalkeskjul for frustrasjoner og maktkamp.
Vi skjønner raskt at katastrofen kommer, spørsmålet er hvor stygg den vil bli.
Artikkelen fortsetter under anmeldelsen
Skuespillet er teatralt, men på feil måte. Det blir store fakter og masete aggresjon. Særlig Jodie Foster mangler følelse for den komikken som ligger i konfliktene. Christoph Waltz spiller en ignorant advokat som til stadighet snakker høylytt i mobilen. I 2012 virker dette som en forslitt karikatur, og først når Alan Cowan blir fratatt leketøyet, klarer Waltz å gjøre ham til en interessant karakter. Kate Winslet er god som både kjølig betrakter og infam desperado.
Det finnes utvilsomt en samfunnskritisk tendens i Blodig alvor. I denne amerikanske konteksten er det den liberale venstresiden som får gjennomgå. Yasmina Reza vil ned til noe basalt og brutalt, noe som ikke lar seg overstyre av politisk korrekte besvergelser.
Samtalen mellom to ektepar er definitivt et godt sted å begynne. Men Blodig alvor blir slapp og konvensjonell sammenlignet med eksempelvis Scener fra et ekteskap av Ingmar Bergman. Der kan middagsselskaper utarte til den mest subtile ondskap, helt uten ralling eller oppkast. I Blodig alvor, derimot, må karakterene i tur og orden avlevere følgende pedagogiske replikk: "Dette er den verste dagen i mitt liv."