Den nye Torshovgruppa har valgt sci fi som tema i de neste årene, og åpner velvalgt med den norske førsteoppførelsen av Karel Čapeks R.U.R. - Rossums Universal-Roboter, fra 1920. Ordet «robot» ble her brukt første gang.
Science fiction den gang er science fact i dag. Kunstig intelligens er her, og mennesket blir mer og mer overflødig. Dessuten er menneskene uforutsigbare og voldelige, unyttige og krevende. De bruker uhyrlige summer på våpen og dreper det de rekker.
Når robotene gjør opprør, er de i verdensfredens navn nødt til å utrydde menneskene. Roboter, eller kloner som her, klarer alt selv. Bortsett fra forplantning. Hvordan skal de da selv overleve?
Et kjederøkende nervevrak av en presidentdatter - Janne Heltberg - ankommer en fjern øy der like fjerne forskere fabrikkerer menneskelignende og tenkende maskiner.
De utfører alt arbeid, menneskene skal dyrke «den rene tanke». I humanitetens navn krever hun, Helena, bedre livskvalitet for robot-slavene. Hun vil gi dem sjel.
Forskerne - Herman Bernhoft, Håkon Ramstad og Sigurd Myhre - er så dehumanisert at de nesten ikke kan kommunisere lenger, og det gjør de med bravur.
Bernhoft er en slags Fleksnes-kloning, Ramstads uttrykksløse dr. Alquist minner om dr. Spock fra Star Trek, Myhres dr. Hallemeier er en kombinasjon av Hulken og Elling. Heltberg er et mentalt og fysisk slangemenneske, uopphørlig i bevegelse, mentalt adspredt - en dukkekvinne på jakt etter mening i det meningsløse.
Av robotene tar Olav Waastad kaka som den utålelige Marius, utnevnt til Helenas sønn. Han gjorde en formidabel innsats i Stojčevskas forrige oppsetning, Strategier for en lysere fremtid, der som menneskedyrker i kjelleren, og det er noe grenseløst i hans talent som synes å forløses i samarbeidet med denne regissøren.
Som seksårig sexmonster av ubestemt kjønn får han ingen forløsning, enten han står i med stoler, sko, vegger, plastblomster eller hva som helst.
Han blir diktator, selvfølgelig, men av den snille typen som ustanselig roser sine underordnede, blant dem Liv Bernhoft Osas programmert tålmodige Nana.
Scenografi og kostymer sender tanken til 1950-tallets sci fi-filmer, Gaute Tønders malende musikk er i dagens minimalistiske språk, men innleder i barokk stil.
Humoren er absolutt dagens, og som helhet rommer R.U.R. alt fra slapstick, aktuelle kommentarer, burleske, hylende morsomme, skremmende og forvirrende situasjoner og replikker, via søvndyssende transportstrekninger til noe avklaret.
Stojčevska liker seg i det store formatet, men tre og en halv time er for stort. Påfunn overtar for innhold. Det er unødvendig med alle 24 versene hele tiden.
Men så, mot slutten (som likevel er et stykke unna) skjer det noe opprivende. Midt i all den absurde komikken slår alvoret inn som en fysisk bølge. Og helt til slutt åpner det seg en glime av håp, et nytt Edens hage, med nye Adam og Eva.
Men hvor lenge var Adam i Paradis?