Han er reisende i 6-ere og portrettintervjuer, nominert til Spellemannsprisen for alle fire album og kan stikke av med hele tre spellemenn om to uker. Men å lage musikkteater av Stein Torleif Bjella er et modig grep.
Verselinjene krever konsentrasjon og tekstene har ofte samme avsender: En forbigått mann fra indre Buskerud.
Melodiene har riktignok anstrøk av både fado, country, blues og spirituals – ja, egentlig alle sjangre som synges fra hjertet. Likevel kan man lett tenke seg at 23 Bjella-låter på rad blir monotont på teater.
Det blir det aldri på Det Norske Teatret.
Kan nokon gripe inn er en forestilling som stopper livet ditt i 90 minutter. Når det hele er over, går du ut i kveldsmørket litt mindre alene.
Regissør Lasse Kolsrud har lagt Bjellas tekster i munnen på seks forsofne karakterer. De venter alle på Ål stasjon, på et tog som bare kanskje kommer.
Kaffemaskinen er like herjet som passasjerene, toalettet bør åpnes med albuen og godstogene raser forbi Hallingskarvet. (Scenografien til Siri Langdalen er verdt 6’eren i seg selv.)
Vi skjønner straks at dette ikke bare er en stasjon, det er også et av livets indre stoppesteder. De forsinkede togene er en allegori på livet som aldri egentlig kommer.
Den gravide jenta (Kjersti Dalseide) venter på en sporvogn til begjær - med barnefaren Stanley ombord. Sorgfrid (Hildegun Riise) er på vei vekk fra både seg selv og ektemannen (Hallvard Holmen).
Kunstneren (Joachim Rafaelsen) lengter ut av bygda og inn i poesien, og Pusling (Hans Rønningen) trenger selskap for ikke å bli en «innegubbe».
Til slutt har vi Optimisten (Pål Christian Eggen), hvis «fyrsteelskar»-karriere er kraftig på hell.
Skuespillerne mister ikke ett ord av Bjellas tekster, og de gjør hver en melodilinje til sin egen. De fem musikerne, med Svenn Erik Kristoffersen i spissen, har laget arrangementer som utvider Bjellas univers.
De rocker, jazzer og blueser opp viselandskapet, gjør det mer spennende og teatralt. «Det bur så mykje i meg, hadde du visst det hadde du alder banka på,» synger Hildegun Riise i Søt Harmoni, mens Kristoffersen spiller en rolig vals på trekkspill.
Hun står mot en av de rustne lyktene, og løfter beinet sitt prøvende frem. Vil hun teste ut livet på nytt – eller bare gi opp? Her går poesien til Bjella, spillet til Riise og Kristoffersens arrangement opp i en høyere enhet.
Det blir til teaterkunst. I Kan nokon gripe inn er det mange slike øyeblikk.
Det hele må være en berusende følelse for Bjellas trofaste fans. For alle andre vil forestillingen være en åpenbaring.
Når toget endelig kommer frem til Ål stasjon, er det to ting som står klart for alle innegubber og fyrstelskare: Stein Torleif Bjella er vår tids Prøysen.
Og Lasse Kolsrud er en hedersmann som løfter ham frem.