Barnebokforfatter Kari Stai har gjort braksuksess med dette enkle konseptet: Jakob sier alltid ja, Neikob sier alltid nei. Begge har vanskeligheter med å justere seg.
For når det kommer tyver, krokodiller og lampeselgere, bør selv den største optimist si «nei». Og når kompisen din kommer med glutenfrie boller, lønner det seg å være et ja-menneske.
Voksne blir imponert over den språklige lekenheten og den moralske dybden. Barn lar seg more fra India til Alta. Det har ført til en rekke oversettelser, en bragepris, en animasjonsfilm og nå teateroppsetning nummer to i rekken.
Hva har skjedd på veien fra boksuksess til scene? To kraftige motsetninger er jo som skapt for teatret. Når man attpåtil caster en av teater-Norges morsomste typetegnere, Geir Kvarme, som Neikob, får man lyst til å rope et rungende «ja!» før lyset slukkes i salen.
Men regissør Paul Ottar Haga har tatt andre valg med stoffet. Jakob og Neikob på Det Norske Teatret er ikke en forestilling med typer og situasjonskomikk.
Det er vanskelig å forstå at Jakob (Svein Roger Karlsen) er positiv i det hele tatt. Her er han en nokså engstelig type og heller ikke spesielt glad.
Neikob er derimot en solstråle, og han klarer seg forøvrig godt uten Jakob. Vennskapet berører oss aldri.
Det er mulig at dette er et regigrep for å gi typene en mer psykologisk sybde. I så fall har Paul Ottar Haga gått vekk fra Kari Stais suksessformel: Det enkle. Og dermed humoren som ligger i det tydelige premisset Ja-mann vs. nei-mann.
På Det Norske Teatret er verken Jakob, Neikob eller tyven spesielt morsomme. De spiller på lavgir, og regien byr ikke på overskudd, sprell eller noe original inkludering av barna.
I en scene sier Neikob «nei» til bolle fordi han har bolleallergi, som han deretter kaller glutenallergi, for til slutt å oversette til cøliaki. «Hva er det?» spurte en liten jente i salen.
Ingen på scenen tok seg bryet med å svare.
Men før du tenker «nei» om hele oppsetningen, bør du høre litt på hva en Jakob ville tenkt om han satt i salen. Han ville lagt merke til at barna koste seg. I starten var de helt med, satt på enden av stolene og jublet i takt med karakterene.
Når skuespillerne sluttet å inkludere dem (dessverre, spør du meg), satt de konsentrert og fulgte med på forestillingen. Det visuelle universet til Kari Stai er også godt ivaretatt. Scenebildet består av et teater-i-teatret, der Jakob og Neikobs hus og biler blir klistret på sceneteppet.
I forestillingens fineste scene går teppet opp og blir til krokodillens mage. Vakkert, elegant og effektfullt.
Her beviser Det Norske Teatret at barneteater bør spilles oftere på små scener. Bare så synd det meste som skjer denne kvelden er tja, nja og skuldertrekk, sier min indre Neikob.