«Ja det viktigste går det liksom ikkje an å seie noko om»
En kvinne og en mann møtes i et busskur og kommer i snakk. En annen mann, en flaskesamler, vaker rundt dem. Ensomheten, stakkarsligheten, står nærmest skrevet på dem alle tre. Kvinnen er så gjennomgripende alene at hun til og med har tatt med flaskemannen hjem en gang eller to. Nå utestenges han.
Det fellesskapet som oppstår mellom de to – Agnes (Hanne Skille Reitan) og Fredrik (Hermann Sabado) – bestyrkes og besegles når de på en innskytelse går inn i en kirke og opplever et øyeblikks nåde. Tro, håp og kjærlighet vokser forsiktig frem, men grunnvollene rister hver gang flaskemannen Arvid (Duc Mai-The) dukker opp – og det gjør han hele tiden.
Agnes og Fredrik flytter sammen, hun blir gravid, men mister barnet. Flaskemannen dukker opp på sykehuset også, men trolig for siste gang. De to unge går videre sammen. Barnet, som ikke får leve, blir det samlende element i deres felles liv.
Så enkelt kan Jon Fosses Barnet gjenfortelles, men det sier ingenting om hva som faktisk skjer på scenen. Der snakkes det om været, om blomstervaser, men den uuttalte smerten og den modnende sorgen overdøver banalitetene.
Sårheten ligger utenpå – i Agnes’ kantete avvisning av berøring fra den velmenende og irriterende moren (Ågot Sendstad), i Fredriks rygg når han bekjemper tårene, i Arvids tause inngripen i de unges liv, i den like ensomme sykepleieren (Andrea Bræin Hovig) som forsøker å hjelpe. Hun hjelper kanskje seg selv en liten stund. Publikums medvirkning – i den forstand at alle antagelig dikter videre inne i hodet – er også et element.
I sykehusscenen, der banalitetene svever som en tåke rundt dem, ligger Nils Øklands blodig enkle elektroniske strengetoner under som ren tekst. De går rett i sjelen.
Dramatikken, og for all del humoren som det er rikelig av, ligger i alt som ikke sies – og det usagte høres like sterkt og tydelig som det sakte.
Sterkere, faktisk. Anne-Karen Hyttens følsomme regi er så lavmælt at det av og til er vanskelig å oppfatte hva som blir sagt. Det er synd. På sykehuset blir også Fosses gjentagelser noe påtrengende. Milja Salovaaras scenografi består av et par benker og en del silkestoff, det illuderer alt fra busskur til kirkerom til fattigslig leilighet til sykehus. Det avsluttende stigende lyset gir håp.
Om dette høres som et stort drama, så er det det motsatte. Riktignok hadde Jon Fosse Ibsens Brand med seg (eller mot seg) i arbeidet da han skrev Barnet på bestilling til Ibsenfestivalen på National i 1996, men dette er en minimalistisk hverdagsfortelling om ikke spesielt ressurssterke mennesker – usette, uhørte i den travle hverdagen der alle har nok med seg og sitt.
Vi får ikke vite hvem de er eller hva de gjør, bare at de forsøker å leve et «meg og deg», komme seg ut av det som sliter, hva det nå enn måtte være.
Skuespillernes mesterskap vises i hvordan alt dette usagte kommer til overflaten, hvordan det innadvendte blir synlig. Hanne Skille Reitan er fascinerende i sin skildring av den nevrotiske Agnes.
I scenen med moren synes hele hennes bakgrunn og oppvekst å vokse ut av noen få, stutte replikker. Hermann Sabados gutteaktige ansikt er hjerteskjærende når han vil skjule sitt indre opprør. Han blir en mann i løpet av natten på sykehuset. Kjærlighetsevnen og troen bærer dem videre. Inntil videre.