«Rar» handler om det normale og det unormale i samfunnet vårt. «Det som er normalt for noen, er rart for andre», pekes det på i «Rar». Det er et spennende tema, men jeg savner en tydeligere rød tråd for å binde det hele bedre sammen, som kanskje kunne bidratt til å gi revyen litt mer dybde.
Uoriginale toalettsketsjer, jødevitser og vitser om sex, bæsj og promp er med på å trekke ned helhetsinntrykket av Ullernrevyen 2017, «Rar». Men alt er absolutt ikke i dass her! Revyen er innimellom ordentlig god, men her er det dessverre tydd til enkel humor i litt for mange innslag.
Samtidig må det påpekes at revyen er tidvis virkelig morsom. To skuespillere er virkelig med på å løfte Ullernrevyen. Agon Krasniqi og Louise Tofte Røiri er to solide talenter. Røiri er utrolig morsom, og har stålkontroll på scenen. Krasniqi briljerer på situasjonskomikk, spesielt i scenen som bankraneren Ragnar med rosa vannpistol, som hele tiden er på nære nippet til å sabotere hele ranet.
Innslaget om moderne kunst på Astrup Fearnley-museet er blant revyens morsomste. Millionverket «Keiserens nye kunst» består av «usynlig kunst» som er plagg kunstneren har sydd sammen i hodet sitt. Ved siden av står noen grillpølser utstilt. Når absurditeten i det hele påpekes, flipper det for kunstsamlerne. Dette er gøy og godt gjennomført!
Filmene som vises på storskjerm i revyen fungerer godt, spesielt filmen i revyens andre akt, «Rar på gaten». Her handler det om å være rar, utilpass og annerledes. Det er morsom situasjonskomikk i skult kamera-stil.
Et innslag som dessverre ikke fungerer like godt, er «Roy Ronny» på herretoalettet, hvor de tuller med trans og kjønnsidentitet. Her prøver man å leke med fordommer i samfunnet, men ender dessverre opp med en rimelig flau sketsj. Den har rett og slett ikke brodd nok til å være morsomt. Om man skal spøke med kjønnsidentitet må det være langt mer gjennomført. Frps «Norske normer 101» er også blant revyens svakeste øyeblikk, og føles litt oppbrukt.
Ullernrevyen lykkes noe bedre i å spøke med identitet i «Gullfisken Mikro», en video om 23 år gamle Mikro som er en gullfisk.
Spesielt to sangnumre sitter godt: Om episoder fra Oslos T-bane og avslutningsnummeret. Selv om moralen om å være seg selv er klisjéaktig, er dette et av revyens høydepunkter. Band og sangerne er også tidvis gode, men jeg savner et helhetsinntrykk og musikk og sang som henger sammen med sketsjenes tema.
Ullernrevyen er morsomst når de er enkle og på kornet. Dessverre er innslagene litt for ujevne, og det er tidvis for åpenbare punchlines. Derfor når ikke revyen helt opp til de to toppkarakterene, men ender på en solid og god firer.