Er du forberedt på hva som helst? For eksempel på å dø i morgen, bli rammet av pest eller komme deg unna et bankran? Det er vanskelig. Både det å være forberedt på alt og det å bygge en revy som utelukkende spinner rundt dette tema fremtiden. Trodde jeg.
Snilerevyen gjør det genialt og enkelt. I åpningsnummeret får vi stifte bekjentskap med Herman, spilt av Magnus Stokkeland. Han må akseptere at livet går mot slutten i en alder av 18 år. Han har uhelbredelig kreft og ikke lenge igjen å leve.
Men er Herman egentlig klar for å dø? Det finner vi ut gjennom en rekke sketsjer og problemstillinger, hvor han på finurlig vis dukker opp selv om sketsjen tar utgangspunkt i og sentrerer rundt noe helt annet. Vi er med ham på gravøl (for ham selv, hvor familiens mørkeste hemmeligheter kommer frem), til Istanbul (hvor han får med seg en souvenirskjorte som senere blir fatal i møte med Odins Soldater) og i banken for å ta ut livsforsikring (selv om denne sketsjen egentlig handler om stigmatisering av innvandrere).
Snilerevyen er full av røde tråder, mange som får henge og dingle ganske lenge før de snappes opp på minst tenkelige måter. Ingenting er halvgjort eller forsømt, men tvert imot gjennomarbeidet og planlagt ned til hver minste detalj.
Noen av sketsjene er lange – unødvendig lange – og publikum får servert både én og to punchlines før sketsjen avsluttes med enda en. Det virker nesten som om Snilerevyen har så mange punchlines at de ikke har tid og/eller sketsjer nok til å bruke dem alle.
Litt merkelig – og egentlig litt synd, for totalinntrykket er at Snilerevyen 2017 er utsolgt for en grunn. Man rekker ikke kjede seg de to timene revyen varer, og man rekker heller ikke bli lei av skuespillerne.
Ida Oldeide Hay er helt prima i alle sine roller, enten hun er gangster, gammel dame, prisvinnende skuespiller eller – best av alt – Sylvi Listhaug. Tekstforfatterne i Snilerevyen synes å ha polert hvert et ord i både sketsjer og sangnumre, og det får en til å glemme noen av skuespillernes manglende vokalprestasjoner.
Her er det ingen nødrim eller meningsløse setninger, men meningsbærende, samfunnsorienterte utsagn på rekke og rad.
Og ikke nok med det – revyens to sangere, som står oppe på amfiet sammen med bandet, synger flere ganger sammendrag av siste sketsj til tonene av kjente låter. Genialt, og veldig bærende, sammen med et gjennomarbeidet grafisk arbeid som bakteppe.
Høydepunktet i «Foran fremtiden» er sketsjen «Båt for båt» - hvor politikere og flyktninger kjemper mot hverandre i en Beat for beat-inspirert sangkonkurranse.
Her går ordspill, fakter, politikk og dialekt hånd i hånd (som når Ida Oldeide Hay i Sylvi Listhaugs skikkelse synger Kardemommeby – på sunnmørsdialekt – og når hun avslutter med en ordparade som får publikum til å gispe etter pusten bare av å høre på).
Humoren er allmenn, vriene og kombinasjonene mellom teaterstykke og revy er finurlige, og temaene som tas opp er originalt presentert på en måte som skiller seg fra mange andre revyer. Dette holder til en sterk femmer.
Det som imildertid hindrer Snilerevyen 2017 fra å nå helt til topps er de langdryge sketsjene, fraværende dansenumre og vokalprestasjoner som ikke er mer enn på det jevne.
«Foran fremtiden» kulminerer med en absurd dødsdans hvor en hysterisk morsom Philip Helgar som «Linda – Sinsens sjette sans» har spasmer i kista mens de andre sirkulerer rundt. Til og med Herman.