Noe mer politisk korrekt enn Tyra Tønnessens Påfuglen skal man lete lenge etter. Tynt kamuflert som fabel, skildres romfolkets skjebne spesielt og livets urettferdighet generelt: Noen har og noen har ikke. I Fugleland (en søppelfylling) er den vakre og sjeldne påfuglen mislikt og utstøtt fordi den lyver, stjeler og tigger. Den synger klagende mot himmelen om skjev fordeling av godene. Politisjefen, en gribb, er selvfølgelig korrupt til margen.
Påfuglmoren (Heidi Gjermundsen Broch) flyr til Hundeland (les Norge – kaldt, hvitt og avvisende) for å tigge så hun kan kjøpe mat og skaffe bolig til ungene sine. Med bolig, slipper de inn på skolen.
I Hundeland er de voksne arbeidsomme, oppfører seg synkront og sparer til ferieturer. Labrador (Jon Bleiklie Devik) leder en komité som utreder en viktig rapport om korrupsjon i offentlig forvaltning, Valpen hans, og forestillingens store lyspunkt, Renate Reinsve, er en anarkistisk skoleskulker med et hjerte av gull.
Ingen liker tiggere, og de fleste går rett forbi påfuglen. Labrador gir henne, mot sin egen vilje, masse penger, alt mens han synger om «ambivalens». Senere følger en «demokratisang» med knyttneve. Pekefingeren rettes søvndyssende mot helsebyråkrati og overforbruk. Labrador og valp tar ansvar – her betyr det at de forlater jobb og skole – for å hjelpe påfuglen.
Ungene hennes stjeler alt Labrador eier (leilighet gjør tyv), og moren nekter å levere noe tilbake. Når han er eiendoms- og sannsynligvis arbeidsløs også, føler han seg fri. Da kan han synge og danse. Hallo?
Hva er moralen her? Det er helt i orden å lyve og stjele? Lykken er å være fri – som i bostedsløs, sulten og kald? Påfuglen, stakkar, har jo nesten frosset i hjel på gaten bak sitt tomme kaffekrus. Så følger vranglæren om at «alle er like, alle er unike».
Er ikke poenget at alle er ulike og derfor unike? Løse fugler og dresserte hunder er ikke like på en flekk. (Og det måtte jo være hunden, som i enkelte kulturer er et så foraktet dyr.) Forskjellighet og respekt for forskjellene, hva enten det gjelder mennesker eller dyr, er vel hva vi bør lære om og dyrke i familieforestillinger.
Musikken er for eksempel forskjellig på Balkan og la, oss si, i Vestfold. Den forskjellen burde feires! Her er det mest Balkan, det betyr lite av den sødmen vi ofte forbinder med smektende «sigøynermusikk» i ungarsk og wienersk tradisjon.
Velspilt, selvfølgelig, av fire sterkt medvirkende multimusikere på scenen – tiur, ravn, kalkun og hakkespett. Trommen gir assosiasjoner til janitsjar. Påfugl og datter (Kathrine Thorborg Johansen) hulkesynger med stor innlevelse og inderlighet, og «Urettferdighetssangen» til Reinsve og Bleiklie Devik er et muntert presisjonsnummer.
Scenografi og kostymer er fargerikt iøynefallende, og ensemblet følger lojalt innhold og regi. Ensemblet fortjener 4’eren på terningen, men innholdet er egentlig en 3’er.
«Påfuglen»
Familiemusikal av Tyra Tønnessen og Jovan Pavlovic
Regi: Tyra Tønnessen
Komponist og musikalsk innstudering: Jovan Pavlovic
Scenografi og kostymedesign: Dagny Drage Kleiva
Lysdesign: Øyvind Wangensteen
Koreograf: Tor Ivar Hage
Lyddesign: Vibeke Blydt-Hansen
Kapellmester: Svenn Erik Kristoffersen
Med: Heidi Gjermundsen Broch, Kathrine Thorborg Johansen, Amell Basic, Paul Åge Johannessen, Frode Winther, Niklas Gundersen, Jon Bleiklie Devik, Renate Reinsve.