Fra Bjarte Hjelmeland stuper inn gjennom John-Kristian Alsakers vegg av gummibånd til avslutningen, der han åler seg inn som Gabrielle, er det så vidt man får trukket pusten. Selv klarer han seg åpenbart uten å puste i det hele tatt. Med sin stålkondisjon, suverene tekstbehandling og universelle musikalitet er det ingen grenser for hvem Bjarte kan parodiere eller gjenskape av levende modeller bare med stemmen.
Han er Ivar Medaas og Jan Eggum, George Michael og Elton John, Stein Winge og Ingrid Espelid Hovig. Med en vaskehatt blir han tysk bobilturist, med briller blir han trøndersk Steinerskolelærer, med sjal og veske, lånt fra publikum, kan han spille en hvilken som helst kvinne, i en hvilken som helst alder, på en hvilken som helst dialekt, og kaste seg fra den ene til den andre på et kvart sekund.
Overgangene er så umerkelige at han allerede er langt inne i neste figur eller situasjon før man oppdager det. Og akkurat når det truer med å bikke over i det hesblesende, slår Bjarte helt om og henter frem et par stillferdige skikkelser som er bare hjerte. Bergensoriginalen Otto, bøyd over en gammel sykkel, og den unge mannen i rullestol – han som synes synd på alle som synes synd på ham – er begge så varmt sett.
Alle – de faktiske og de oppdiktede personene hans – er klart definerte, og ikke minst er de oppdiktede gjenkjennelige. Bjarte kan skape et helt menneske gjennom en gangart eller en hodevridning, og han glidelåser mellom seg selv og seg selv som skuespiller, åpner villig for egne tanker og erfaringer, men er aldri privat.
De mange Vestlands-personlighetene som har preget norske etermedier og revyscener står sterkt i showet. Ekstremt bunadspoliti og enda en av de vidunderlige gamle damene som står på bar bakke og må bruke Breaking Bad-oppfinnsomhet for å overleve, er toppnumre.
Tekstene til begge, samt den nord-koreanske barne-tv-tanten, er av Pernille Sørensen. Som Hjelmelands spill skrur de seg i besnærende dynamikk fra det stillferdig til det vanvittige, uten å miste troverdighet. Cårejånnis kostymer og masker er som alltid akkurat så mye over the top at de får sitt eget liv. Chat Noir kler dette showet svært godt.
Om enkelte innslag kunne vært en tanke kortere (dansebandforkjærligheten), kunne det flunkende nye, «The Donald», gjerne vært lenger. Tanken på at denne personen (tekst Kjetil Kooyman), formet med stort overblikk og et hav av presist ulekre detaljer, kan være president i Amerika om en ukes tid, er æhh, overraskende.
Hege Schøyens musikalske regi – en overbevisende debut – og veteranen Hilde Sol Erdals koreografi er medskapende, men tar aldri over. Bjartes multikunst er selvsagt basis, resten er nydelig samarbeid og kjemi. Det gjelder ikke minst mellom Bjarte og hans faste musikere, Tove Kragset og Bjarte Aasmul.