Fridomens vegar, Det Norske Teatret, Scene 2
Med: Ane Dahl Torp, Marie Blokhus, Joachim Rafaelsen, Bjørn Sundquist
Manus, audiovisuelt konsept, regi og musikk: Tore Vagn Lid
Scenografi og video: Kyrre Bjørkås
Animasjon: Kristian Pedersen
Musiker: Thomas Valeur
Tre moderatorer – to helt like kvinner og en mann, alle likt kledd – deler publikum inn i lag. Vi sitter på krakker i forskjellige høyder, omgitt av fire storskjermer. Bar er det også.
Lagene velger seg navn, og quizen er kjapt i gang. Til å begynne med er spørsmålene greie, de handler om populærmusikk, og vi glemmer nesten at vi er i teatret. Gradvis strammes skruen, mens musikken får en litt ubekvemt rask puls. Den pirker ubehagelig i hjernen.
Spørsmålene i seg selv er ikke ubehagelige, men sannhetene de skjuler graver seg gradvis inn i en fortid, som er samtid, som er fremtid. De går fra det universelle til det dypt personlige.
I denne forestillingen er ingen lineær handling, men en snirklete sti som beveger seg fra det universelle, tilsynelatende ufarlige, gjennom en urskog av spørsmål til det dypt og eksistensielt personlige.
Underveis tas det avstikkere inn i skuespillerteknikk – Dahl Torp og Blokhus demonstrerer elegant og narcissistisk hvor mange måter man kan si en setning på når man er drillet til det – eller vi får råd om hvordan te seg på jobbintervju. Man skal være seg selv, men for all del ikke si eller gjøre noe utenfor boksen.
Medarbeidersamtaler skaper forvirring og usikkerhet. Da har de oss! Vi vil ha jobben, ikke sant, men kjenner ikke premissene for samtalen. Rafaelsen viser uroen i situasjonen fortreffelig.
To barn er på ende- og nytteløs leting etter forskerne bak Pisa-testene. De stritter mot all kontrollen, mot den skolen som dreper fantasi og oppfinnsomhet, lekeglede og lærevilje. Når de lager papirfly av testen, føles det et øyeblikk som en befrielse.
På storskjermene ser vi en allvitende Bjørn Sundquist – han ligner vismannen i Karate Kid – som kommenterer med varm og sorgfull stemme, men også viser hvordan naturen kan gå sin gang. For hvilke valg har vi egentlig i all friheten, spør Vagn Lid gjennom et stigende alvor.
Han stiller ustillelige spørsmål via en mygg som ikke er slått av. Han tar for seg moral og etikk i det små og det store, om hvordan det som er bra for noen er dårlig for noen andre, om sosial nød for eksempel er knyttet til intelligens? Født sånn eller blitt sånn?
Var det kanskje bedre om en del mennesker ikke ble født i det hele tatt?
Dette har vi en del erfaring med. Eutanasi. Sterilisering. Gass. Ble verden bedre av redselsfulle vedtak i parlament rundt omkring i Europa og verden i den sammenheng?
Hva med arvelige sykdommer? Skal de kartlegges og unngås gjennom DNA-testing? Skal bærere av diagnoser aborteres like godt først som sist?
Spørsmålene Vagn Lid stiller, både i teksten og etter hvert i quizen, kryper inn under huden på publikum og skaper flere spørsmål – lenge etter at vi forlater teatret. Mens quizen bryter inn som moro-versjonen av en deus ex machina, er det hva Vagn Lid lar svarene avdekke vi tar med oss videre.
Han setter moralske spørsmål under debatt i en underholdende form for vår tid.
Ibsen gjorde det i sin tid. Han revolusjonerte som kjent teatret og sjokkerte borgerskapet.
Vi lar oss ikke så lett sjokkere i dag, men en viss grad av hjernerystelse utsetter Vagn Lid oss for. Det skal han ha takk for, og teatret skal ha takk for å slippe så uvanlig teater til.
For det er jo teater. Ikke sant? Svaralternativene er A, B, C eller D.