Teaterforestilling: Og nå: Verden av Sibylle Berg
Sted: Trikkestallen, Oslo Nye Teater
Med: Ine Marie Wilmann
Regi og scenografi: Angelina Stojcevska
Kostyme: Ane Aasheim
En kvinne har låst seg inne i sin leilighet, og tvinger salen til å være sitt YouTube-publikum. Det er premisset til monologen Og nå: Verden.
Gjennom halvannen time tar hun oss gjennom alt som er galt der ute. Der menn henger «penisene sin på droner», kvinner danser sykelig mye zumba og kaffebønner er blitt den nye religionen.
Kjenner du deg igjen? Mest sannsynlig ikke. Tenk aksen Berlin-Kunsthøgskolen-Grünerløkka, og du finner den tyske avant-garde-dramatikeren Sibylle Bergs kjernepublikum.
Kanskje faller også de av den noe voldsomme bildebruken til Berg, som virker futuristisk og datert på samme tid. Men hva gjør det?
Denne monologen er nemlig noe langt mer enn en samtidsdiagnose.
Det er et rasende, feministisk manifest.
Ine Marie Wilmann kommer kravlende inn i scenerommet, gjennom det ruglete vegg-til-vegg-teppet. Hun har nettingstrømper og platåsko, på vei til sitt slitne hjemmestudio.
Sammen med regissør Angelina Stojcevska skaper Wilmann et rom som dirrer av spenning, selv om det egentlig ikke skjer så mye. Her er teppene og den enslige skinnsofaen de eneste rekvisittene. Det er et svært godt grep, ikke minst fordi skuespiller og regissør får mye ut av rommet.
Wilmann åler seg under rugleteppet, som en snegle som frir seg fra sitt hus. Hun traver på en sky av teaterrøyk som illuderer en finne-seg-sjæl-tur. Til slutt pakker Wilmann seg inn i teppestabelen, og ser nakent ut på sitt publikum.
Aldri har det vært så mye ensomhet fanget i ett vegg-til-vegg-teppe.
Jeg vil si det rett ut: Ine Marie Willman er en fantastisk skuespiller. Hun bærer en vanskelig forestilling fjærlett på sine skuldre. Veksler mellom slampoesi, brevopplesninger og realistiske fortellinger. Noen ganger fremført med distanse, andre ganger så inderlig at man føler seg som en kikker.
Og nå: Verden er en slags en fremføring av en blogg, halvt psykologisk-realistisk, halvt som en slags ordrik performance.
Denne dobbeltheten er både forestillingens styrke og svakhet.
For det er vanskelig å forstå hva som er rammen for forestillingen. Er det en konkret historie om en jente som har gjemt seg i en kjeller, med sine fortellinger om nesten-forhold, brutte vennskap og vanskelig relasjon til mor?
Eller skaper hun sin egen forestilling – en verden-i-verden, der alle historiene er eksempler på hva som er galt i patriarkatet? Der kvinner alltid er avhengige av mannens blikk for å føle seg sett. Der den nysingle moren ikke finner rom til å blomstre. Der selv den frigjorte venninnen Lina er i forelskelsens vold, uten kraft til å stritte i mot?
Jeg tolker det som at det er mennenes verden denne kvinnen har hoppet av, det er ikke de personlige relasjonene.
Hvis man ser monologen som en konkret historie, er man nødt til å bli skuffet. Vi får gir ingen svar på hvorfor hun er i kjelleren, hun går ikke gjennom en utvikling og historiene vi får høre er bare bruddstykker.
Og nå: Verden er mer som et manifest, der ett menneske står opp mot forbrukersamfunnet, patriarkatet og livets forgjengelighet. Samtidig.
Forestillingen ender uansett i en ensom krok av leiligheten.
«I denne byen, som nå er mørk, står dere i vinduene og venter på at livet skal begynne? Venter dere på at det endelig skal brake løs, det store eventyret?».
Så klart og godt kan det sies. Uten undertekst. Men med en knallsterk Ine Marie Wilmann.