«Jeg tar den,» sier gartneren – og så ringer telefonen.
Amatørskuespillerne i Skorpen Dramatiske Selskap oppfyller alle selvpålagte krav til the show must go on i The Play that goes Wrong, denne engelske farsens originaltittel.
Der profesjonelle skuespillere ville gått hjem, gir disse aldri opp. Brann, en ustadig heis, dører som nekter å la seg lukke eller åpne unntatt når de ikke skal – ingenting setter disse entusiastiske amatørene ut av spill. Heller ikke manglende stikkord eller rekvisitter, lydkulisser som kommer inn for tidlig, ikke i det hele tatt eller er feil.
Som et tema fra Jul i Blåfjell i stedet for de dramatiske innledningsakkordene i Beethovens 5. Med dødsforakt kjemper de seg gjennom en dårlig krimgåte mens alt ramler sammen rundt dem – etter hvert med den slags resignasjon de fleste vil føle ved verdens undergang.
Kim Haugens regi er en oppvisning i teatermusikalitet og energi.
Kim Haugens regi er en oppvisning i teatermusikalitet og energi. Dette er presisjonskomikk på høyt nivå, balansekunst egentlig. Eller ekstremsport. Det skal gode skuespillere til å spille så dårlig, og her briljerer de etter tur, med en gnistrende god Bartek Kaminski i spissen som politiinspektør med bart og støvfrakk, og Jan Martin Johnsen som både stilig familieforræder og mosegrodd gartner.
Når teppet går opp – for tidlig, selvfølgelig – er teknikerne fremdeles på scenen, anført av scenemester Hege Schøyen. Hennes innsats som peishylle med lysestaker overgås bare av hennes inntreden i rollen som Florence, når den egentlige Florence (en akrobatisk Camilla Frey som ustanselig kastes inn og ut av et vindu og har replikkføring som i 1950-årenes radioteater) er blitt slått ut av den før nevnte døren.
Knut Nærums oversettelse tilhører, som stykket, 1920-årene og byr på atskillig verbal komikk. Epokeriktige ord og uttrykk kommer til sin rett, som «din tølper!» Handlingen, et mord på Haversham-godset, blir gradvis helt uvesentlig. I den tekst-rike andreakten (som ikke er helt på høyde med den første, men tar høyde for hva som kan skje med en andre etasje) er det ikke lenger noen som hører etter hva som sies – alt ligger i situasjonene.
Tore Sæthers scenografi er mildt sagt medspillende, og sceneteknikerne får velfortjent applaus. Til og med programmet er morsomt!