Klokken har akkurat rundet 19 da vakten ringer med bjellen, og fører oss inn på scenen. Der blir publikum vartet opp med rosèchampagne og bedt om å mingle med de andre gjestene. Vi er altså, helt uforberedt, blitt deltakere på en fest.
De fire nederlandske skuespillerne kaster seg inn i smalltalken. «Hvor bor du? Hva jobber dere med?». Det er først når vi er på vei ut i desembermørket, at vi skjønner at smalltalken kanskje var en avhørsteknikk. Eller var det bare tilfeldig?
Øystein Johansens forestilling «Someone or other» holder publikum på denne knivseggen gjennom hele forestillingen. Er noen uskyldig? Hva er tilfeldig? Hvilken vei har du ut?
Da publikum omsider får sette seg, går minglingen mellom skuespillerne over til avhør. Tre av dem vet mer om den fjerde enn først antatt, og han blir kastet inn i et mistenksomhetsspill. Tittelen «Someone or other» spiller på at den «skyldige andre» i neste omgang kan være deg.
I Øystein Johansens regi har forestillingen også et eksistensielt nivå. Er det helvete de fire festdeltakerne er i? Et slags Sartres «For lukkede dører», der de alle er skyldige i grusomme forbrytelser, og dømmes til evig samkvem i helvete? Hvis dette er hensikten til Johansen, er det et stykke unna Malmfrid Hallums tekst om Stasiarkivene.
Malmfrid Hallums originalmanus er i det hele tatt svært annerledes enn forestillingen vi blir presentert for. I manuskriptet har hun bakt sammen Stasi-avhør, Treholtdokumenter, Prosessen av Kafka og ikke minst domspapirene fra rettssaken til Chelsea Manning. Teksten handler særlig om sistnevntes biografi. Om en mann som gikk fra å være en glemt taper, til å publisere hemmelige dokumenter til en hel verden. Samtidig er det en slags omskrivning av Prosessen, der det er moderne avhørsteknikker som driver handlingen fremover. Øystein Johansen har imidlertid kuttet alt dette, og utforsker isteden èn festscene som gjentas tre ganger.
Øystein Johansen trives i det ubehagelige. Hans to første forestillinger på Black Box handlet begge om massemorderen Jeffrey Dahmer. Her utforsket han det forførende i det skremmende, og ble belønnet med Osloprisen fra Natt&Dag. Jeg vil si at «Someone or other» spiller på de samme strengene.
Festen, som etterhvert blir et avhør, er både skremmende og sexy. Johansen vil at vi i publikum skal føle oss delaktige i forestillingen, og jo – det lykkes han med. Som formeksperiment er «Someone or other» svært vellykket. Vi er ubehagelig tilstede i andres avhør, og replikkutvekslingen er rene skuespillerøvelsen i vridning av undertekst.
Men i følge programmet har Johansen større ambisjoner enn som så. Han vil også si noe om den økende «politiske og finansielle overvåkingen». Skjønt, hvis hensikten var politisk samtidsteater, så er Hallums originaltekst mer på ballen.
Da stykket slutter, brått og uventet, har vi fått en naken skyldig på en kontorstol, og et overtydelig overvåkingsbilde på bakteppet. Minglingen med publikum fikk aldri noen forklaring. Parallellen til vår tids prosesser er høyst uklar. Dramatikerens dypdykk i Stasiarkivene forblir forgjeves.
Det skremmende Stasi-vorspielet munnet aldri ut i den egentlige festen.