Den amerikanske satireforfatteren Dorothy Parker skrev åtte berømte linjer om hvor problematisk og ubehagelig det er å ta livet av seg. Så vanskelig er gass, henging, kaste seg foran tog, piller, pistol, at man like godt kan leve.
Diktet «You might as well live» kunne godt være basis for En mann ved navn Ove. Han prøver intenst å dø, men hver gang han er på nippet til å lykkes, trenger hverdagens små og store hendelser seg på – gravide kvinner, barn, katter, sykler, kommunens helsetjeneste, og ikke minst biler.
Han får, eller tar uvillig på seg, ansvaret for andre, hjelper der det trengs, vennskap og fellesskap oppstår, og han kan like godt leve. Han er ikke så overflødig som tidens harde arbeidsliv vil gjøre ham til.
Ove er en selvbestaltet oppsynsmann i borettslaget, krakilsk og rasende for det aller meste, men etter hvert som hans liv utfolder seg i fortellende tilbakeblikk, kombinert med den presserende samtiden, viser han seg å ha et stort og knust hjerte.
Under det rasende og kantete ytre ligger en innkapslet regnbuesjel, en som blomstret gjennom ekteskapet, men som ble grå da konen døde. Regler, forordninger og rutiner er de skjøre håndtakene han nå klamrer seg til i hverdagen.
«En mann ved navn Ove» er suksessromanen som ble film som ble en teatermonolog. Det er en svær tekst på over halvannen time der Sven Nordin, i tillegg til å skape et helt menneske av Ove fra ungdommen av, også gir liv og bakgrunn til rekken av naboer og andre rundt ham.
Alt er i balanse: Han gjør det med stemme, dialekter, sosiolekter, små, men heldekkende bevegelser, ganglag og gester. Aldri overdrevet, aldri en overstyring, aldri for galleriet. Nordin har autoritet, personlighet, humor, suveren timing. Han skreller bitvis av sin Ove, stadig nye og uventede sider dukker opp. Mens han går til grunne i sin egen innadvendte sorg, klarer han ikke la være å bry seg om andre, uansett hvor oppgitt han er over det.
Regissøren Bjarni Thorsson har samarbeidet med Nordin i både Hulemannen og Pappa. Kjemien dem imellom er like sterk som før, og de deler åpenbart viljen til å underdrive, men være tydelige. Slik er også det svært diskrete, såre musikkfølget av Frank Hall. Totalresultatet er morsomt, alvorlig og litt tårevått.