Georg Reiss gjør entré gjennom salen, en alminnelig mann i boblejakke og skyggelue, med trillekoffert og skulderveske. Han går opp på scenen, skrur av mobilen og åpner bag’en. Den er full av klarinett i mange deler. Med splitten i munnen – det nøye tilpassede flate røret som skaper så mange problemer og så stor lykke for treblåsere – setter han sammen instrumentet, spiller noen toner, og er plutselig i gang med historien om sitt liv, klarinettens liv, og sitt 45 år gamle samliv med den. Kabareten er hans 60-års markering.
Tekstene er hans egne, og de tar ham med bakover i tid, til en familie av sogneprester og sorenskrivere på den ene siden, og militærmusikere på den andre, via et par generasjoner skuespillere og frem til ham selv og hva som gjorde ham til musiker: inspirasjonen fra jazzklarinettisten Barney Bigard.
Og så spiller han hele Valdresmarsjen, bare klarinettstemmen. Først som 15-åring, surt og fælt, og så en demonstrasjon av hvordan titusenvis av arbeidstimer, øving og prøving, forskning i musikken og utforskning av talentet, kan ende i mesterskap. Lærerikt og underholdende!
Her er det fristende å minne om to ting: hvor viktig korpsbevegelsen (derunder militærkorpsene) har vært og er for norsk musikkliv, og dernest hva som har skjedd med det gamle Bøndenes Hus, nå Nynorskens Hus. Det er gjenoppstått som en intim musikkarena, en akustisk perle etter dyktig ombygging. Akustikken prøver Reiss som vanlig ut med tungesmell, og er åpenbart fornøyd. Han har spilt over alt og er vant til atskillig dårligere forhold.
Reiss er en av få klarinettister som har valg frilanslivet. Han spiller alt – jazz og klassisk, folkemusikk, bryllups- og begravelsesmusikk, han parodierer i et festlig glimt Martin Fröst, og viser hvorfor musikere har drag på damene. Han underviser på Musikkhøgskolen, og er selv en formidler av rang, på evig leting etter den tonen som skal åpne publikums sjel.
Allsidighet er hans varemerke, frihet hans livsmotto, reisen hans lykke. Folkemusikk er hans spesialitet: han eksellerer i klezmer, balkanmusikk, jazz, alle slags blåtoner og hva de forteller om sorg, tanker, lengsler og glede. Når han i tilnærmet lotusstilling spiller indisk, ser vi formelig slangen bukte seg opp av en kurv. Når han illuderer tussefløyte, hører vi bjørka springe ut om våren.
Forestillingen er bygget godt opp med variert innhold og fine overganger, men den er i lengste laget. Mens det musikalske er varmt og mangefasettert, ofte virtuost og gripende, er det verbale noe enstonig og kontrastløst. Litt barnetv-onkel, eller villet naivt, uten de viltre rytmene som preger spillet. Det blir – all sjarm og lune til tross – litt kjedelig i lengden. Med hans utstrakte originalrepertoar innen klezmer (europeisk jødisk tradisjonsmusikk) er det også underlig at han velger et langt medley fra Spillemann på taket.