Abba-låtene er slitesterke over enhver fatteevne. Driven og de fengende melodiene og rytmene går hjem hver gang.
Det tar litt tid før dette showet finner formen. Innledningen er ganske treig, med mellomstikk som er påskudd mer enn organisk fortelling, men når omgangene først tar seg opp, omtrent som ved radiooverføring av skøyteløp i gamle dager (« …og rundetiden er 40, 38, 37 – og utrolige 36!») da går det bare én vei, fremover og oppover.
Om et par dager er det kanskje 26, hvis det er rundetidene nå.
Enkelte av mellomstikkene er overdrevent seriøse, med artistenes egne mer eller mindre relevante minner og politiske holdninger innbakt. Men bandet har energi og trøkk hele tiden, og den sanglige presisjonen - i Hans Einar Apellands nytenkte arrangementer - er upåklagelig.
På oppløpssiden kommer de to beste innslagene, Espen Grjotheims «Pity the Child» fra Chess og Jannike Kruses hjerteskjærende arie «Winner takes it all». Før det har vi hørt Inger Lise Rypdals lavmælte «I have a Dream», og «Fernando» som meksikansk revolusjonsduett mellom Rypdal og Rita Eriksen.
Kvinnene er henholdsvis mor til småbarn og tenåringsbarn, eller som Inger Lise Rypdal farmor til tre. Og farmor holder koken! Hun er fremdeles publikumsfavoritten.
Alle er kledd i Cårejånnis lekre kostymer (som i sannhetens navn ikke er like kledelige på alle), og de beveger seg godt (men ikke helt like uanstrengt) i Osuldsens vandrende koreografi.
Til sammen har regissør Osuldsen valgt ut 32 sanger blant de største hit-ene.
Noen er satt sammen til en slags spillescene, som en virkningsfull nattklubbscene a la Kit Kat Klub i Cabaret, med Grjotheim som Konferansieren. Og en rocka sekvens med blant andre «Rock me», «Voulez vous» og «On and on and on».
Gjenkjennelseseffekten er påtagelig.
For et par år siden forsvant tre scener i Oslo, akkompagnert av adskillig tristesse. I løpet av dette året er det dobbelte kommet til, med seks visningssteder bare i Sentralen.
Det ombyggede Nynorskens Hus i det gamle Bondeungdomslagets lokaler, har allerede vært i gang en stund, og er nå en fin arena for kammermusikk. Sist i rekken er altså Edderkoppen Scene, Justers gamle revyteater i helt ny versjon, beregnet på show og kabareter.
Interiøret her er rent og stilig. Galleriet er fjernet og har gitt plass for et skrånende amfi som gir gode siktlinjer overalt. Setene er kledd i varmrødt stoff.
John-Kristian Alsakers scenografi er stilren og effektiv med elastiske bånd som aktørene smyger seg tvers igjennom, videografikken og lyset er elegant, og lyddesignet utmerket.
State of the art-teknologi gir alle muligheter for god lyd- og lysdesign, og åpningsshowet blir dermed en liten teknisk maktdemonstrasjon.