Kafeen på Hausmania er innredet som en gjennomsnittlig studenthybel. Rammemadrass, spisebord med en spaghettikasserolle, en Mac skjult av tomme pizzaesker.
Forestillingen begynner med at kjæresteparet på rammemadrassen blir vekket av at tredjemann i forholdet - Kim - spyr ned i kasserollen. Jenta vasker opp, mens guttene tar på hverandre. Antiteaterets versjon av Mark Ravenhills 90-tallsklassiker Shopping and Fucking kan begynne.
Da Shopping and Fucking hadde urpremière i 1996, representerte det en ny teatertrend: In-yer-face-teateret. Publikum skulle bli konfrontert med hyperrealistisk oppkast, sex, voldtekt og injeksjoner. Det skulle handle om unge mennesker av i dag, forvirrede sjeler i kommersialismens og de kjemiske substansers tid.
20 år senere er videokassettene i Ravenhills stykke utdaterte, men i likhet med andre av hans samtidiges verker (f.eks. Sarah Kane), har tekstene holdt seg. For Shopping and Fucking handler jo ikke egentlig om sex og butikk, men om maktforholdet mellom mennesker. Dette har Antiteatret plukket opp.
Ravenhills tenåringsprostituerte gutt er her blitt til den sensuelle Tinder-daten Cecilie, som på ingen måte er ute etter noe fast forhold. «Nå er det jeg som har makten her», konstaterer hun når mannen på sengekanten innrømmer at han er forelsket.
Slik får 20-åringene i Antiteatret stykket til å handle om dagens ungdomsseksualitet i Oslo og ikke et homomiljø i England på 90-tallet.
En dealende Nora
I Én av fire er det Andrea som er hovedpersonen. Gina Lindås Theodorsen spiller henne nesten filmatisk realistisk.
Vi ser hver et rykk i øyenbrynene, aner tankene som går gjennom hodet hennes. Hvorfor blir hun boende i dette reiret av en weedkåk, med en mann som ikke elsker henne?
Mens Ravenhills karakter er for speisa til å vekke sympati, viser Theodorsen oss både håpet og apatien. Da hun så stikker i siste scene, gjør det mer inntrykk enn alle Noras sortier tilsammen.
Som leserne kanskje har skjønt: Å være tilskuer i hybelen på Hausmania er en nær og spennende teateropplevelse. Men Antiteatret vil noe mer: De vil bruke 90-tallsstykket til å tematisere dagens narkotikabruk blant unge. Tittelen Én av fire spiller på en NRK-reportasje fra august som forteller at én av fire på byen i Oslo har tatt ulovlige stoffer.
Even Torgan har gitt karakterene replikker der de relativiserer eget dopbruk. Jeg synes det er en elegant oppdatering, nettopp fordi dette er setninger jeg hører ofte selv både i debattspalter og vennemiddager. En slags intellektualisering av rusen, som altfor få har tatt et oppgjør med.
At dette elementet glir så naturlig inn i Ravenhills stykke, viser rett og slett hvor god dramatiker 23 år gamle Even Torgan er. Likevel er dette mitt største ankepunkt mot forestillingen: Postulatet om at dette handler om oss i dag.
For på mange måter gjør det ikke det, like lite som Fucking and Shopping handlet om norske studenter på 90-tallet. Å gå på tinderdate er jo ikke det samme som å være prostituert. Når premisset kjøpt-og-betalt endres, blir resten av handlingen og relasjonene mellom menneskene ganske uforståelig.
Hva driver den frigjorte Tinder-daten til å gå i en vennemiddag med en fyr hun ikke er interessert i? Kan hun ikke bare åpne appen og finne en ny? Men ikke la dette hindre deg i å bruke en time i Antiteatrets weedkåk. De har maktet sin viktigste oppgave: Lage relevant teater som aldri er kjedelig.
Anmeldelsen er skrevet på grunnlag av generalprøven.