Flåklypa er en del av norsk kulturarv, kjent fra bøker, film, TV, til og med som ballett i den gamle Operaen. Nå er dette så tempofylte, oppfinnsomme, lunt humoristiske, plastiske og sjarmerende universet endt som seigt teater, jordbundet, nærmest bardunert ned i et karikert langsomt bygde-Norge der ingen klisje er unngått. Hvordan er det mulig?
Det er mulig når alt får hvile i skikkelsenes gjenkjennelighet, uten at de fylles med liv, karakter eller handling utover det som kan skrives på baksiden av et frimerke. Det er mulig når manus, regi og spillestil veksler mellom Olsen-banden og Sopranos, mellom musikal og buskis, når målgruppen ikke er klart nok definert slik at forsøkene på humor ender mellom hele møblementet, og det i lange perioder ikke skjer noe som helst. Dessuten fremstår en sentral rolle så godt som uforståelig.
På spillesiden finnes et par hederlige unntak: Simon Andersens bygde-postbud samt enkefru Engelschön-Glad fra Oslo 3, Robert Skjærstads tennerskjærende Mysil Bergsprekken, og Frank Ole Sætrangs beskjedne Ludvig. Scenografien er vellykket, ikke minst videografikken – men den kunne vært bedre utnyttet. Kostymene er som de skal være, tett opp til Aukrusts originaler.
Reodor Felgens oppfinnelser er dandert fiffig utover, men benyttes ikke i særlig grad. Marius Podolskis musikk rommer mange morsomme pastisjer på wieneroperette, C&W, og en herlig Tango Revansj, men i andre akt dominerer en «Avanti Popolo»-aktig kampsang som avgjort ikke hører hjemme i Flåklypa. Ludvigs godnattsang er derimot et lite blinkskudd. Hva det handler om?
By og bygd kjemper om eierskap til et meieri, og vinner er det laget som kan kaste melkespann lengst. Reodor Felgen har oppfunnet et nytt melkespann. Det blir stjålet. Tyveriet blir avslørt. Fru Engelschön-Glad gjenfinner sin ungdoms ost. End of story.
Men stopp en hal – det er jo en story, det. Hvor ble den av?