La deg være
Av Arne Lygre
Nationaltheatret, Amfiscenen.
Regi: Johannes Holmen Dahl
Med: Tone Mostraum, Andrine Sæther, Glenn André Kaada, Hanne Skille Reitan og Olav Waastad.
Det er ikke så mange som vet det, men Arne Lygre er blitt en av våre største dramatiske eksportartikler. I sommer gikk Så Stillhet i New York. I Frankrike er han allerede husvarm, mens på Stockholms Stadsteater ble urpremieren av Ingenting av meg en stor suksess i 2014.
Det var derfor en internasjonal teaterbegivenhet da La deg være hadde premiere på fredag, verket Arne Lygre har jobbet med etter to år som husdramatiker på Nationaltheatret.
Når vi kommer inn på Amfiscenen, ser vi en bølge bygget av finerplater. Hadde det vært en annen type forestilling, hadde man kanskje tenkt på en skaterampe, men her er assosiasjonen nettopp bølgen. Vannet. Holmen. Den bølgete senga. Det er her La deg være foregår. Stykket har fem karakterer: Menneske, venn, fiende, fremmed og bekjent. Rollene har sin faste skuespiller, men de er forskjellige mennesker. «Venn» er for eksempel tre forskjellige personer, som alle er venn av noen og alle er spilt av Andrine Sæther.
Den siste vennen i stykket får blomster av en bekjent, og plutselig følger vi den bekjente – og deretter den bekjentes bekjent videre inn i fortellingen. La deg være er altså en slags stafett, der rollene berører og avløser hverandre.
Karakterene er av forskjellig legning, alder og kjønn, men de har til felles at de er sammen høyst midlertidig. De rekker ut en hånd med håp om at noe kan forbli, men innrømmer at det snart kan ta slutt. Og slutt blir det, alltid. Hos Lygre er vi alle kun vikarer i hverandres liv.
Men er ikke dette nettopp en diagnose på vår tid? Vi tindrer, taster og blir med hverandre hjem – alltid med vissheten om at vi kan stikke av morgenen etterpå. Samtidig sitter vi i toromsleilighetene våre og håper på noe bedre. Som den dypt ensomme «fremmed» (Hanne Skille Reitan) sier når ambulansepersonalet bryter seg inn i leiligheten, etter en bekymringsmelding fra en «one night stand»: ”Jeg ser døren blir slått inn. Eller jeg tenker: Nå skjer det kanskje. Nå skjer det, tenker jeg”. Det er få som skildrer 2010-tallets ensomhet så treffende som Arne Lygre.
Anmeldelse: Hva om barnet ditt hater muslimer og alt de står for? Les den ferske anmeldelsen av Vrede:
Det er en slags uskreven regel at en urpremiere er dramatikerens kveld, og ikke tiden for de store krumspringene fra regissøren. Det er særlig tydelig i denne oppsetningen. Johannes Holmen Dahl, som nylig gikk ut av regilinjen på Kunsthøgskolen, har allerede blitt bejublet i Sverige og Trondheim. Men La deg være tar han på med varsomme hender. Noen ganger har det nesten form som en slags dramatisk lesning, der skuespillerne står eller sitter mens de deklamerer sine replikker. Men plutselig nærmer skuespillerne seg hverandre. En skjorte som rives opp. En svak berøring som illuderer en kamp på liv og død i vannet. En fremmed som holdes fast i en helsetrøye, så hun ikke skal ta livet sitt.
Det er fint gjort.
Det er særlig en skuespiller som mestrer denne formen, og det er Andrine Sæther. Hennes forbigåtte ”venn” veksler mellom det bitre og det såre. Det trengende og det avvisende.
I første scenen er hun en mindre pen venninne, som skyver alle unna med sin kjærlighetslengsel. I andre scene er hun en bitter kamerat – mens i sin siste akt er hun en selvmedlidende døende mann med en brutal fortid. I likhet med de andre skuespillerne, gjør hun ikke noe nummer av om hun spiller en mann eller kvinne. Karakteren ”venn” er den samme. Men det er bitte små nyanser i Andrine Sæthers spill. En liten innadvendthet, en litt for utsprungen sårhet. Hun lager en salgs bro mellom de tre ”vennene”, som også er der i Arne Lygres tekst.
En lengsel etter å være nær noen, selv om man dypest sett er alene.
Aftenpostens anmeldere har hatt travle dager. Her er et knippe anmeldelser du bør få med deg om du er teaterinteressert: