Den aldrende kvintetten har over tid bygget seg opp til å bli et av de mest populære bandene i verden. Mandag kom det et overraskelsesslipp fra rockveteranene, etter at en klokke har gjort en nedtelling på hjemmesiden deres den siste måneden. Denne ferske EP-en inneholder tidligere ubrukt materiale, som strekker seg helt tilbake til bandets start for tjue år siden, og er spilt inn på hotellet Saint Cecilia (derav albumnavnet).
Det som i utgangspunktet var ment som en takk til fansen, blir nå også brukt til å hedre ofrene fra terrorangrepet i Paris. En fin gest.
Les hvilke juleplater Aftenposten anbefaler i år:
Det starter med tittelkuttet, som begynner med nedstrippet gitararbeid før det glir over i mer velkjent poprockterritorie, ikke ulikt stilen bandet har operert med de siste årene. En god blanding av fengende melodi og røffe kanter. Frontmann Dave Grohls vokal virker behagelig avslappet, og leverer et passelig catchy, om enn noe flatt refreng. En helt ålreit start, med andre ord.
Låtene på denne EP-en er mer rocka enn mye av materialet fra den senere delen av bandets karriere, noe som burde glede dem som ble skuffet over fjorårets Sonic highways . «Savior breath» er det beste eksempelet på dette. Den er rask og medrivende, med gode riff hentet direkte fra rockens steinalder, komplett med energisk hylevokal. Det er kanskje den låten her som raskest starter headbangingen, med godt potensial til å bli en livehit. Veldig lite komplisert, men moro som bare det – slik Foo Fighters gjør seg best.
Er dette årets beste juleplate?:
Produksjonen er god. Dynamisk nok til å holde på bandets signatur, samtidig som den er polert nok til å holde på et bredt publikum. Gitarlydene, som naturlig nok dominerer disse opptakene, er varierte, og sørger for at hver låt skiller seg litt ut fra mengden. Rytmeseksjonen er sterk og pulserende, mens tangentdetaljene som regel ligger i bakgrunnen. Dette er nok ikke en plate bandet har brukt ekstremt mye tid på, men det skinner gjennom at de har hatt det gøy under innspillingen.
Lurer du på hva du skal gi i julegave i år? Hva med den nyeste plata til Adele?
Det beste av de fem sporene er «Iron rooster», som bringer tilbake minner fra moderbandet Nirvana. En tilbakelent, litt bluesy låt, drevet av slentrende kassegitar og avmålt bass. En aldri så liten drone ligger i bakgrunnen i versene, før lydbildet åpner seg opp for refrenget. Kledelige innslag av piano og en enkel gitarduett skaper dybde i det sløye lydlandskapet. I det hele tatt en ganske så kul komposisjon.
Avsluttende «The neverending sigh» åpner med luftige toner, før den komprimeres til ellevill gitarlek. Noe av grandiositeten fra åpningen blir hentet inn igjen mot slutten, og låten ender med en svevende, nærmest triumferende gitarsolo som dessverre blir kuttet av fade out'en.
Les vår anmeldelse av den nyeste filmen til Angelina Jolie og Brad Pitt:
Saint Cecilia EP-en er, kort oppsummert, i underkant av tjue minutter med artig rock. Ikke nødvendigvis det mest minneverdige bandet har prestert, men heller ikke det dårligste. De later til å ha fanget essensen av musikken sin, og har snekret sammen en liten samling sanger de kan ha det gøy med. Slik sett er dette en uformell mimrestund, både for bandet og lytterne.
Se Aftenposten Kultur baksnakke kulturlivet i nytt program:
Trenger du TV-tips? Her er ti serier du bør få med deg i høst: