Bow to each others albumdebut var et særegent lite popmesterverk. Med fjorårets Susanne Sundfør-produserte The Urge Drums , lå det ved et aldri så lite løfte – i alle fall et håp – om at to nye artister av samme musikalske kaliber som produsenten sto klare til å tre inn i den musikalske offentligheten. Og det sier jo ikke rent lite.
Les om den norske 19-åringen som tar Europa med storm med sin musikk:
Den norskkanadiske duoen bestående av ekteparet Gunhild Kristoffersen og Megan Kovacs har fått ufortjent lite anerkjennelse etter å ha fremvist et musikkunivers som ikke var langt unna Sundførs, altså før tiden med elektronisk dronemusikk og en eklektisk sound. Nå var også Kristoffersen en stund med i Sundførs band, men Bow to each other sto ikke i skyggen av sin produsent på noen måte.
De kom med en av årets sterkeste norske debutplater, identitetssterk låtskriving, sakral koring og leken synth. Med nytt album ute blir det igjen umiddelbart tydelig at denne duoen er noe av det mest spennende som har kommet ut av den norske popverdenen i løpet av de siste par årene.
Norsk pop utfordres av en ny trendsetter:
Aftenposten inviterer til helaften med noen av skandinavias mest profilerte skuespillere.
Fra første låt i My Heart is a Target dras man inn i et iskaldt og luftig 80-talls synthmørke, der tørr maskintromming blir de flyktige, hvite strålene som skaper den dunkle stemningen. De varme vokalharmoniene er en perfekt match. De er på denne platen lagt lengre bak en mer detaljrik produksjon enn på forrige album.
Andresporet «Strobe lights» baserer seg på et svulstig refreng – også noe ulikt fjorårets låter. Nå har jo ikke duoen vært kjent for å sky unna det teatralske eller pompøse, og det er også noe av det forlokkende med musikken. Denne låten er intet unntak. Det akustiske er tonet kraftig ned i dette albumet, det er velgjort seig synthpop, ikke oppløftende og dansbar, men midtempo låter av typen som både fortjener – og krever – flere gjennomlyttinger.
Les anmeldelsen av det nye albumet til André Bratten:
Tittelsporet er neste låt ut. Maskintrommingen bygger opp til korende refreng og gjør låten herlig catchy, men den akustiske versjonen som er lagt til som albumets siste spor er faktisk en bedre variant.
Med vokal som er så sentral for duoens egenart, er det akustiske innslaget meget velkomment. Noen låter blir spake i den store sammenhengen, som «She´s beside me» og «Thinking bout’ myself». Den industrielllydende og repetative «He´s a beast» er en snål kontrast til den helhetlige estetikken. Men det er generelt sett en lekenhet med elektronisk musikk som preger albumet.
Nå slippes albummet med uutgitte låter av Kurt Cobain:
Med «Be that one» får vi albumets første og eneste opptemponummer, og et av høydepunktene i utgivelsen. Det er for det meste en fryd å høre på. Som i den lavmælte og behagelige «I haven´t seen you», der sprinklende synth komplimenterer partier med mekanisk, syltynn vokal. Jeg håper på at mer av den type eksperimentering vil følge i kommende album.
Vokalleveringen alene gjør egentlig at Bow to each other fortjener et større publikum. Sannsynligvis vil også denne mer elektroniske vendingen pirre nysjerrigheten til flere.
Se Aftenposten Kultur baksnakke kulturlivet i nytt program:
Trenger du TV-tips? Her er ti serier du bør få med deg i høst: