Selv om 50 shades of Greys monsterhit «Love me like you do» har rett i underkant av 390 millioner lytt på Spotify, er albumet som omkranser den knapt nok verdt ett. For dette er traurig dansepop uten sjel, og med ikke-eksisterende substans. Platen er verdt 7 minutter av din tid og 4 og et halvt av dem har vi hørt altfor mange ganger før med «Love me like you do».
Hør heller på denne platen:
Platen skaper undring og spenning under introduksjonen med «Intro», men energien og forventningen svinner raskt hen. Fra «Aftertaste» til «Scream it out» (henholdsvis første til siste spor), med unntak av deler av «On my mind», som er helt grei og «Love me like you do», skuffer platen jevnt over hele linjen.
Det virket så lovende med introduksjonslåten «Intro». Folkemusikk fra dypet inne i henne et sted utgjorde en nydelig inngangsportal til det som ble et platt og kjedelig album.
Les flere ferske plateanmeldelser:
Jeg lurer på hvorfor i alle dager Ellie Goulding har presset inn intet mindre enn 16 låter, alle mer eller mindre identiske. inn i et albumformat. Det hele virker krampaktig. Platen føles hurtig og tankeløst nedskriblet uten noen helst form for spilleglede eller interesse for godt musikkhåndverk. Stikkord er det verste fra Melodi Grand Prix og samleplater for dansegulvmusikk.
Her er ukens TV-anmeldelse:
«Keep on dancin`» og «Lost and found» er de to verste eksemplene. To klassiske pophitskisser hvis eneste mål og mening er å fylle opp plass. «On my mind» derimot fungerer helt greit, eller den virker veldig god i forhold til de femten andre utkårede. Låten fenger noe og redder sammen med «Love me like you do» platen fra total fadese. Dette er den mest positive setningen som kan skrives om albumet.
Trenger du flere TV-tips?
Jeg vil strekke det så langt som å skrive at Ellie Goulding er en artist som har vært heldig to ganger i dansepopformatet, først med «Burn» fra Halcyon Days og nå sist med «Love me like you do», men generelt ikke har noe å levere på den fronten. I dette vet jeg at det er mange som er uenig, det får heller være.
Når det kommer til det lyriske er det heller ikke noen gullkorn å plukke med seg videre. Tittelen, Delirium føles som en hastig nedskriblet post-it lapp festet til albumcoveret. Det å være forvirret og ha en nedsatt evne til logisk tenkning, som definisjonen lyder hos Store Norske Leksikon tillater at det ikke trenger å være en klar rød tråd gjennom albumet. På denne måten er det fritt frem for en endeløs strøm av hjerte-smerte problematikk hvor låtene konkurrerer i å være mest banale. «Something in the way you move» vinner muligens med strofen «To night I`m going to lose it all, playing with fire, I was the first to fall»
Syv skandaleopptredner på norsk jord:
Helhetsinntrykket av platen fremmer særlig én tanke. Det må komme et oppgjør med mye musikk som spilles på dansegulvet. Likevel er det sikkert at disse låtene kommer til å bli landeplager i det ganske land, så skygg banen eller unngå å hør etter.
Se Aftenposten Kultur baksnakke kulturlivet i nytt program:
Trenger du TV-tips? Her er ti serier du bør få med deg i høst: