Kvintetten fra Loddefjord er ute med sitt fjerde album siden debuten fra 2009. Siden den gang har de blitt en slags kulthit, basert på den røffe, eksperimentelle sounden og ikke minst deres energiske konserter. Og de er uten tvil et av de mer spennende bandene som har beveget seg i norsk musikkliv de siste årene. Blandingen av elektroniske og industrielle elementer, og småpsykedelisk post-punk sitter fremdeles. Denne gangen kan man høre spor av Bowies Berlin-trilogi og visse hint til blandingen av house og rock som bla. Primal Scream gjorde stor på begynnelsen av nittitallet, i tillegg til enkelte mer moderne elementer.
Her er flere rykende ferske plateanmeldelser:
Platen åpner med «Sigøyneren». Den er basert rundt en enkel sekvens av akkorder, klimpret hardt og energisk på en gitar mens den øyeblikkelig gjenkjennelige, skarpe vokalen til Sturle Kvilkekval driver låten fremover. Nedstrippet og rått, og merkelig catchy. Trommer, bass og leken scifi-synth blir med på de siste rundene, som en slags introduksjon til retningen albumet tar videre. Andresporet, «Flashback», lar en boblende, basstung syntharpeggio rulle i bakgrunnen, mens skarpe dancepunkgitarer smeller rundt en enkel beat. Fengende, om enn noe lettglemt.
Her er ukas TV-anmeldelse:
Oh yeah ! følger trenden fra forgjengeren, Fjordkloden. Her er rockelementene mikset noe ned, med et større fokus på synth og fete basslinjer. Gitaren er absolutt til stede, men mer som garnityr – små riff og melodilinjer som glir inn og ut av låtene. Dette grepet fører til at det er blitt et svært dansevennlig album, og ikke minst et album der Fjorden Baby! prøver ut nye metoder for å få gjennom sounden sin. Det er ikke alt her som funker like bra, men når det først sitter, er resultatet noe av det bedre bandet har prestert.
Her er flere ferske serietips:
Mye av materialet her er strømlinjeformet, men fremdeles dynamisk og rufsete. «Igjen og igjen» nærmer seg den rene synthpopen, og kan minne om Kraftwerk ca. Autobahn . Den er i overkant repeterende, men er likevel en låt som holder på oppmerksomheten. I tillegg har den et fint innslag fra John Olav Nilsen. Den følges av «Tryllefløyten», hvor et svevende, detaljrikt arrangement drevet av myke synther og en dronende basslinje danner basis. Teksten blir levert med en småsløv og monoton utgave av Kvilekvals vokal, og låten som helhet blir et fint pusterom mellom de svettere innslagene.
Her er ukas kuleste låter:
En av de mest iørefallende låtene her er «Slangetemmer». Bandet bruker dubstepaktig vrikkesynth og en stødig beat til å lage en heftig grunnmur, mens speisa lydeffekter fyller opp lydbildet. Det er lett å rote seg bort på eksperiment som dette, men Fjorden Baby! drar det fint i land. Låten gjestes også av Store P, som gjør et godt vers med en del morsom ordlek.
Slik gikk det da Justin Bieber kom til byen:
Noe av materialet på Oh yeah! mangler egenart, og kan bli litt for likt de antatte inspirasjonskildene. Heldigvis har bandet en særegen sjarm, som redder skiven fra på noe tidspunkt å bli totalt uinteressant. Og de sterkeste låtene her er virkelig gode. Ikke minst lover de nye retningene bandet utforsker godt for fremtidige slipp.
Se Aftenposten Kultur baksnakke kulturlivet i nytt program:
Trenger du TV-tips? Her er ti serier du bør få med deg i høst: