En ellevill rytmeseksjon går til frontalangrep på ørene dine, omgitt av tunge gitarakkorder og en ljomende saksofon. Vi er tilbake i Shinings unike «blackjazz»-univers, og selv om det er lett å kjenne seg igjen, er det tydelig at bandet har jobbet videre med den eklektiske blandingen av svartmetall og jazz de er blitt ambassadører for. Åpneren «Admittance» bygger seg voldsomt opp, og klarer i løpet av et kort minutt å dra all konsentrasjon mot musikken som pumpes ut av høyttalerne (eller hodetelefonene, hvis du trenger en kraftig oppvekker på offentlig transport i høstmørket).
Interessert i tips til ny, fet musikk?
Ledet an av låtskriver og multiinstrumentalist Jørgen Munkebys eksperimentelle holdning til komposisjon, leverer bandet nok et sterkt album. De har finslipt sounden de har introdusert de siste årene, hvor lekkert designede lydkulisser blandes med medrivende improvisering. Noe av den mest iørefallende eksperimenteringen fra f.eks. 2010s Blackjazz er borte , men Shining skaper fremdeles en langt over gjennomsnittet interessant lytteropplevelse, selv om de har tøylet inn noe av galskapen. De later til å ha funnet et uttrykk de trives med; et svært potent konsentrat av alle veiene de har vært innom på sin soniske søken.
OnklP og De Fjerne Selktningene er tilbake. Les vår anmeldelse her:
«The last stand» begynner i ørkenrockland à la Kyuss før andre halvdel tar låten inn i vill industrirock med klare hentydninger mot Nine Inch Nails post-milleniale uttrykk. Passende nok er skiven mikset og mastret av Sean Beavan og Tom Baker, som tidligere har jobbet med bla. NIN. Uansett, en flott låt som krones av en karakteristisk skjev saksonfonsolo. Neste ut, «Burn it all», er mer smygende, basert rundt dronete elektroniske skrik i herlig Merzbow-stil, med avmålt gitarbruk før låten eksploderer ved refrenget, med fokus på en energisk vokalprestasjon fra Munkeby.
Aggressive «Last day» er et av høydepunktene her. Den varierer hvilke elementer som er fremhevet i lydbildet til enhver tid, noe som skaper tydelige forandringer i den relativt enkle oppbygningen. Den drives av tranceaktige synthakkorder og metalliske riff som til tider går over i det dissonante, og har noen virkelig imponerende partier hvor instrumentene nærmest slåss mot hverandre.
International blackjazz society opererer i et perfeksjonert lydbilde, hvor alle detaljer kommer til sin rett. Store riff fra gitarist Håkon Sagen driver låtene fremover, med gasspedalen trykket gjennom gulvet. Prominent saksofon og en god porsjon rytmisk magi er de mest åpenbare jazztendensene her, men også låtstrukturene bærer preg av å gå utenfor allfarvei. Resultatet, som kjører på fra låt til låt uten dødpunkt, drar til tider tankene mot de eminente sjangerblanderne King Crimson (som tidligere har covret).
Trenger du et ferskt og godt serietips?
Et par hus bygges (og rives) mot albumets slutt. «House of warship» setter intensiv tromming fra Tobias Andersen i sentrum, mens en energifylt saksonfonsolo og løs riffing skaper illusjonen av en jazzklubb ved helvetes porter. «House of control» leker med mykere elementer hentet fra popmusikken, med en mer melodisk vokal som virkelig viser det dynamiske spennet Munkeby har inne fra ville skrik til såre klynk. Finalen bruker strykere til å skape episke dimensjoner, før låten roer seg helt ned for et siste, stemningsfullt refreng.
Shining pusher færre grenser denne gangen, men har allikevel dratt musikken sin videre. De tør å intellektualisere musikken sin, noe som trengs i en tid hvor persondyrking og talentkonkurranser får all oppmerksomhet. Ikke på grunn av elitisme, men fordi de har stålkontroll på håndverket sitt.
Se Aftenposten Kultur baksnakke kulturlivet i nytt program:
Trenger du TV-tips? Her er ti serier du bør få med deg i høst: