Bo Kaspers Orkester leverer elleve gode låter, men klarer ikke helt å forene dem på et album.Tittelen på platen, Redo att gå sönder , føles litt misvisende. Riktig nok går de fleste låtene i moll, men bandet setter stort sett fokus på livets fine sider. Det ikke å ta noe, eller noen, for gitt, skåle over falne venner med nære bekjente, og ikke minst ha stå-på-vilje er gjennomgående temaer.
Interessert i tips til ny, fet musikk?
Bo Kaspers Orkester åpner sin tolvte fullengder med å gå i fotsporene til Cornelis Vreeswijk, (noe som kan virke hakket for vågalt) med «Att vara ung». Men Bos stemme gjør ikke skam på den svenske visetradisjonen, snarere tvert i mot, den gir den nytt liv. Under låten synger Bo til seg selv og ber den yngre utgaven om å tørre å satse litt mer, «Kom ut i kväll, du har ingenting att förlora». Låt nummer to er også god. Det virker litt ironisk å bruke up-beat tredvetallsjazz til en låt kalt «Terror», men det fungerer på et artig vis.
OnklP og De Fjerne Selktningene er tilbake. Les vår anmeldelse her:
Myke pianoakkorder og et smule manisk riff veksler på å dominere lydbildet. «Håll ut» bringer i teksten frem litt samme stemning som Kents «Pärlor». Låten maler et bilde av et parforhold som sliter. «Vi började på noll, två tomma själar (...) håll ut vi klarar det, vi har kommit ganska långt ändå». Balladen blir fremført sammen med den nordnorske sangeren, Christel Alsos og vokalistene bringer til bords en vakker harmoni. Låten bygger også fint opp til coveret av «Floden».
Platen er en krysning av Cornelis Vreeswijk og den svenske visesangtradisjonen, Erik Byes nostalgi og jazz á la Django Reinhardt. Denne blandingen hadde fungert godt hadde det ikke vært for to irritasjonsmomenter som svekker albumets kvalitet og stjeler glans fra låtene. Bandets versjon av Bjørn Eidsvåg og Elvira Nikolaisens sjelfulle duett gir mening til albumets tittel. Likevel fremkaller «Floden» en metthet for gammelmannsnostalgi i meg.
Lyst til å se noe norsk og spennende på TV?
Foretrekker du dansk-svenske spenningsserier?
Av og til kan Bo Kasper Sundstöm med sine 54 år strø overdrevent rundt seg med mimring, noe som får meg til å rynke litt uforstående på brynene. Det er også frustrerende at platen ikke føles som en enhet. «Discotek», «Indre byn» og «Pianot» er sterke spor, men passer ikke særlig godt inn med resten av albumet.
Bismaken denne mimringen tilfører platen blir ikke bedre når resten av låtene mangler en tydelig sammenheng med albumtittel og hverandre. Vekslingen mellom det å elske og det å være litt lei livet, som er gjengangere på platen, hadde fungert mye bedre hvis denne tematikken ble flettet sammen i låtene. I stedet hoppes det heller mellom gladsanger og sanger til ettertanke og refleksjon som gir albumet et litt schizofrent preg.
Tross mangelen på en helhetlig albumfølelse, akkompagnert av litt for mye mimring, høres det godt både musikalsk og tekstmessig at det lagt ned mye arbeid i låtene. Imponerende fingerferdigheter ved tangenter og på strenger, vakker lyrikk og fintfølende vokal er å finne på Redo att gå sönder. Høydepunktet «Tack» avslutter albumet særdeles rørende med linjen «Jag skall aldrig ta för givet att sovna bredvid dig». En utsøkt pianoballade hvor Bo med band er på sitt beste.
Se Aftenposten Kultur baksnakke kulturlivet i nytt program:
Trenger du TV-tips? Her er ti serier du bør få med deg i høst: