OnklP og Slektas tredje album på to år åpner med orkestrale toner, som etterhvert blandes med tyngre, elektroniske rocktakter. «Intro» bruker minimal instrumentering til å danne en storslått innpakning for OnklPs metatekst en «fortelling om fortellinger». Dette er en ny vri på sounden til den stadig mer populære rapperen og hans rocka kumpaner. Det lyder større, og utvider til en viss grad følelsesspekteret prosjektet har operert under. En slags videreføring av inderligheten fra hiten «Styggen på ryggen».
Dette skrev vår anmelder om forrige plate
Andresporet «Ran» går mer tilbake til bandets tidligere raprock, men inneholder fremdeles nye, mer finpussede elementer. Lydbildet er mer detaljrikt, uten at det går på bekostning av den øyeblikkelige energiutløsningen bandet har hatt suksess med. «B-Film» åpner som en standard Oslo Ess-punklåt, før den klapper sammen, og restartes som en fengende skalåt med et ekstatisk, allsangvennlig refreng. Sjangerriktig orgel og frisk gitarlyd bidrar til den gjennomførte stemningen.
Les intervju med OnklP i Aftenposten:
Slekta III har en rikere produksjon enn forgjengerne. Den dekker et større musikalsk spekter, og tester dynamikken i det nå utarbeidede uttrykket. Dette er på ingen måte veldig original musikk, men de fjerne slektningene har en god evne til å ta standardtemaer fra punk og rock, og bearbeide dem til catchy baktepper for OnklPs stadig mer poetiske betraktninger. Tekstmaterialet her er mer variert, og spiller i mindre grad på et badboy image. Rapperens særegne livssyn er fremdeles til stede, men virker hakket mer ettertenksomt. Og stemmen hans er fremdeles herlig småsløv og røff – et klart midtpunkt selv med det høye nivået på musikken som omgir den.
Er du på jakt etter mer bra musikk:
«Berlin» er albumets obligatoriske ballade, komplett med piano, kassegitar og innslag av strykere. Temaet er ung kjærlighet, som utvikles til en sår historie om statusjag og problemene med et jetsettliv. En av de sterkeste tekstene OnklP har levert. «Oslo chicks» tar et oppgjør med rapperens kjærlighetsliv, en kompromissløs beskrivelse av gamle flammer og egne feiltrinn. En låt med klart hitpotensial, hvor den røffere punken byttes ut med melankolsk alternativrock, hvor imponerende trommespill står i sentrum. Avsluttende «Ender bra» er tung og triumferende. En inspirerende, basstung låt, som tar et slags oppgjør med den tidligere nevnte «styggen», og lar albumets tematikk ende med håp for fremtiden.
Trenger du serie-tips?
Det er kanskje ingen ny hit av kaliberet til «Styggen på ryggen» i denne samlingen, men det gjennomgående nivået er blitt høyere. Der de to første skivene hadde fengende singler blandet med noe fyllmateriale, fungerer Slektas tredje utgivelse langt bedre som en dynamisk helhet. Musikken henter fra et bredere spektrum, mens den rå kjernen er godt ivaretatt. Sett under ett er dette med andre ord det sterkeste materialet gjengen har utgitt; like lett å like, men mer slitesterkt.
Se Aftenposten Kultur baksnakke kulturlivet i nytt program: