Siden debut-EP-en fra 2011 har Dråpe bygget seg opp en god fanbase. Ikke rart, da bandets drømmepop er tidsriktig nok til å være hipp for kidsa, og samtidig nostalgisk nok til å appellere til aldrende shoegazere. Nå er kvintettens andre fullengder her; et produkt som antagelig vil trekke enda flere fans, med en bedre produksjon, og et mer poppede uttrykk. Jeg er vanligvis ikke så begeistret når band mister de skarpere, mer støyete kantene sine, men for Dråpe later det til å funke.
Åpningen «Relax» lover godt. Halvannet minutt med pitchshiftede gitarer og lydmagi – en intro som gir en smakebit på sounden bandet prøver seg på denne gangen. Her er det spor av gammel psykedelia og alternativrock, pakket inn i en åpen, mer moderne produksjon. Den følges av «Replica», som drar tankene til spenstig 60-tallspop, med et vell av detaljer. Fjerdesporet «Round and round» perfeksjonerer drømmepopen Dråpe har fått oppmerksomhet for, med sløve synther, lys vokal og dynamisk trommespill. Det lyder kanskje noe mykere, men energien er der fortsatt.
TV-helgen er reddet:
Bandet har dyrket frem en enda mer karakteristisk sound siden sist. Det kommer mye musikk som flørter med (eller kopierer) nittitallets gitarrock for tiden, og det er lett å forsvinne i mengden. Men Dråpe stikker seg ut med den utforskende synthbruken, de lett gjenkjennelige vokalene, og ikke minst den sterke rytmeseksjonen, som holder interessante groover gående under de svevende arrangementene. «My friend the scientist» er et godt eksempel, hvor gitaren følger den naivistiske vokalen, mens bass og trommer styrer skuta fremover. Et av de mer energiske sporene i samlingen. Å kalle musikken original er kanskje å overdrive, men Dråpe gjør i det minste sin egen vri på gamle konvensjoner.
Derfor bør du sjekke ut den nye sesongen med Homeland:
«There is a house» markerer skivens midtpunkt, og er dobbelt så lang som brorparten av de andre låtene her. En komposisjon som er innom flere uttrykk; svevende indiepop, eksperimentell lydkunst, og housetendenser. Spesielt andre halvdel viser Dråpe på sitt beste, hvor en enkel akkordsekvens gjentas i bakgrunnen mens det ekspansive lydbildet hele tiden utvikler seg. Organisk, og veldig godt gjennomført.
Også albumets avslutning er sterk. «Still raining» starter rocka, før den sløves ned til harpeaktig gitar og klangfulle vokalharmonier.
På jakt etter ny musikk? Her er ukens beste låter:
Den glir over i «Relapse», platens siste spor. En midtempo låt med hint av både Beatles og My Bloody Valentine. Den har en relativt enkel konstruksjon, drevet av streit kassegitar med synthdetaljer som garnityr. Ikke minst har låten en stilig gitarsolo, badet i romklang og fuzz, som får æren av å avslutte ballet.
Relax/Relapse flyter godt som helhet. Noe strømlinjeformet, men det er nok av eksperimentelle krumspring til å holde lytteopplevelsen aktiv. Den er passe lang for denne typen musikk (en drøy halvtime), og har nok godt materiale til at det blir fristende å trykke play igjen så snart den er ferdigspilt.
Trenger du flere TV-tips? Her er 10 TV-serier du ikke bør få med deg:
Se Aftenposten Kultur baksnakke kulturlivet i nytt program: