Avicii gjør det stort som DJ for tiden. Tjueseksåringen fra Sverige, som egentlig heter Tim Bergling, spiller på de største klubbene og stadionene rundt omkring i verden, og håver inn penger med sin topptrimmede kommersielle, popsentrerte housemusikk. Nå er oppfølgeren til debuten True fra 2013 her, og kjører på med den suksessfulle blandingen av listepop og ekspansiv elektronika. Denne gangen med et noe bredere sjangerspekter, dog resultatet lyder uniformt.
Stories begynner med «Waiting for love», som allerede er blitt snurret x antall ganger på mer kommersielle klubber og leide festlokaler. Enkle pianoakkorder, filtrerte synther og en helt streit vokal fra Simon Aldred. Den klistrer seg for så vidt til hjernen, men blir litt irriterende i lengden. Andresporet «Talk to myself» er noe mer interessante en slags blanding av mørk housemusikk og disco. I overkant repetitiv og anmassende, men slik skal det vel være.
Berglings musikk er minimalistisk, og holder seg hele tiden på trygg grunn. Han bruker alle triksene i DJ-boken, og som regel funker det. Det er kanskje ikke spesielt spennende i lengden, men igjen, dette er musikk ment for dansegulv, russetreff, og tenåringers hjemmefester. Og til denne typen settinger er den skreddersydd.
Det er også verdt å merke seg at Avicii har en tendens til å gjøre ting hakket mer komplekst live, med mer eksperimentering, og fokus på musikken fremfor de noe varierende vokalinnslagene. Slik sett kan albumene ses på som råmateriale, ment for hitlistene.
Les ukens TV-anmeldelse:
«For a better day» er en av de bedre låtene i samlingen. Den bygger seg sakte opp fra et typisk indiefolktema til en småfunky forløsning. Alex Eberts vokal er også en av dem som stikker seg ut i denne sammenhengen. En annen god vokalprestasjon kommer fra Celeste Waite, som leverer sjelfullt på «Touch me», omgitt av drømmende elektronikk som bringer tankene til Moby i glansdagene.
«Sunset Jesus» maner frem lettbeint strandpop i elektronicainnpakning, med et passe fengende innslag fra nachspielgitarist Gavin Degraw, mens Wyclef Jean styrer skuta på «Can't catch me», som blander Jeans lett gjenkjennelige, sløye reggae med avmålte synthelementer.
Les flere ferske plateanmeldelser:
Avicii gjør det best når han slipper seg løs med mer intrikate arrangementer. Ta «True believer» for eksempel, hvor store deler av låten er instrumental lek, avbrutt av et noe ensformig vokalbidrag. Uansett funker det, selv med Chris Martin på lasset. Noen av låtene føles muligens litt for korte, og kommer med ideer som hadde funket bedre hvis de fikk utvikle seg mer over tid. Det kan virke som at Bergling henger seg litt for mye opp i å tilfredsstille popformatet fremfor å la musikken få utfolde seg naturlig.
Kort oppsummert er dette glatt og enkel musikk, designet for den unge, danseglade lytter som er mer opptatt av friske beats, allsangvennlige refreng og bassdrops enn musikalsk innovasjon. Og det er helt greit. Avicii gjør en god jobb som festarrangør med varierte uttrykk, og har et klart talent for å blande popteft med dance.
Trenger du TV-tips? Her er 10 serier verdt å sjekke ut: