"It's so easy without complexity", synger gutta på åpningslåten. Hadde det bare vært så lett. For her vrimler det av musikalske referanser, både når det gjelder tekster og riff. Det er nesten som om Josh Homme og makker Jesse Hughes vil at lytteren skal grave seg ned i musikkhistorien for å finne frem til opphavene. Dette er langt på vei et låtgåtealbum, der du blir sittende og lure på hvor i all verden du har hørt det riffet og den tekstlinjen før.
Temaet for – eller rammen rundt – albumet er å ta den helt ut, fra platetittelen og omslaget til tekst, produksjon og arrangementer. På omslaget er duoen klippet inn i en pikant setting som slår an tonen: Her er det girls, girls, girls , som Mötley Crüe ville sagt det. Som albumtittelen og omslagsbildet mer enn antyder, har de bestemt seg for å ta den helt ut. I kjent stil, kan man si, siden denne bandkonstellasjonen, som sprang ut av jammelaget The Deserts Essions for 17 år siden, er kjent for sin barduse, men sjarmerende stil.
Det er som om Ron Burgundy i komedien The Anchor Man har tatt en tur på byen med alt det medfører av skamløs sjekking, pinlige situasjoner og utagerende oppførsel, som på "Silverlake", der jeg-personen sliter med å komme inn på de hippeste stedene, selv om han skryter på seg både dette og hint: "Don´t you know who I am" blir den triste punchlinen.
Men parhestene Homme/Hughes er smarte folk, selv om de igjen slenger inn tekstlige blødmer som å rime "budoar" med "oo-la-la" på "I love you all the time". Midt i den grenseløse hedonismen som kan matche vår egen Jens Pikenes er det også en sår undertone.
Som vanlig har duoen alle fire føttene solid plantet i 70-tallets musikalske jordsmonn, selv om også 80-tallet sniker seg inn bakdøren, blant annet på albumets eneste coverlåt, en fin gjendiktning av Duran Durans "Save a prayer", som gir den lille klumpen i halsen albumet trenger blant de brautende partiene.
Skal vi prøve oss på litt musikalsk arkeologi, finner vi ekkoer av Marc Bolan og T-Rex sexy, slentrende boogie ("I love you all the time"), Jesus and Mary Chains´ nedstrippede rårock ("Reverend"), og Iggy Pop, der de løfter både riff og tittel fra hans "Raw power" ("I got the power"), men legger inn en sløy tone av sørstatsrock med en slidegitar. På "Skin tight boogie" parodierer de til og med Hommes eget band, Queens of the stone Age, med en basstung groove og mjauende gitar. Noen av arrangementene og den særegne gitarlyden kan også minne om studiosmartingene i 10CC.
Selv om låtene i utgangspunktet kan virke ukompliserte, er det mange lag i produksjonen som gjør at albumet vokser ved gjentatte gjennomlyttinger. Dette er ikke en rockeklassiker, men et svært hyggelig album som vekker fredagsfølelsen og som tåler mange runder i spilleren. Jeg ser ikke bort fra at denne blir et kjært gjenhør i årene fremover, akkurat for forgjengerne.