Det er snart ti år siden Morten Abel kom med sitt forrige album. Nå er han klar med sitt sjette soloalbum, og ting har endret seg siden sist. I fullt alvor kan sies å markere en ny periode av Abels artistkarrière; det er hans første soloutgivelse på norsk, og viser en ny, mer humørfylt stil, tydelig inspirert av det nære samarbeidet med Odd Nordstoga.
Dette er mer «Birmingham ho» enn «Dad's girl». Slik sett har vel albumtittelen et visst glimt i øyet. Melankolien er dog ikke fraværende, den har bare blitt mer hverdagslig og laidback.
Albumet åpner med de to av de sterkeste kuttene, «Frøken vilikke» og «Annabelle», som begge har vært promotert før albumutgivelsen. Begge låtene er lettbeinte poplåter, catchy og preget av Abels lett gjenkjennelige meloditeft.
Det er også lett å høre Odd Nordstogas deltagelse i de mer folk— og countryinspirerte arrangementene som ligger i bakgrunnen.
Temaet for albumet er sentret rundt damer og kjærlighetsliv. Fire av de elleve låtene i samlingen har en kvinne i tittelen, alle med forskjellige personkarakteristikker som gjør dem til interessante tekstobjekter.
Tekstene virker også til tider mer personlige enn Abels engelskspråklige output. Ofte presentert i historieformat, eller som en oppsummering av et hendelsesforløp. Samtidig gjør han god bruk av den mer inkluderende du-formen, og blåser liv i noen klisjeer («alle disse dagane som kom og gikk ...» osv.).
Lydbildet på I fullt alvor er dominert av organisk gitar og piano, med innslag av både akustisk folkinstrumentering og moderne synther. Arrangementene er av det mer nedstrippede slaget, hvor hvert instrument får god plass til å fylle sin rolle.
Eksperimenteringen fra de tidligere albumene er skjøvet tilbake for en mer typisk popsound, men kommer godt til uttrykk på to av de beste sporene: «Nancy og du» har en god, minimal groove, og en vokal i grenselandet til rap, mens «Flymaskinen» har et interessant, drømmeaktig komp som overtar halvveis ut i låten.
Sistnevnte har også den beste og mest originale teksten på platen – om en fyr som over flere år har bygget seg en slags manuell flymaskin, og ender som en moderne Ikaros.
Abel ble nylig tildelt Spellemanns hederspris, noe som ble kritisert i ettertid. Tidspunktet var kanskje ikke var helt heldig, men mannens posisjon i norsk popmusikk kan ikke skyves under teppet.
Fra Mods, via The September When og undervurderte Peltz, til en suksessfull solokarrière. I fullt alvor er ikke det sterkeste arbeidet han har gjort i sin helhet, men flere av låtene her står fint på egne ben sammen med «klassikerne». En lovende start på et roligere og mer modent kapittel av Abels karrière.